Mer enn en klinkekule

2. søndag i adventstiden: PrekentekstLuk 21,27-36

Bokmål

27 Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet.28 Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.»29 Han fortalte dem en lignelse:
        «Se på fikentreet og alle andre trær!30 Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær.31 Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær.32 Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer.33 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.34 Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere35 som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor over hele jorden.36 Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.»
   

Nynorsk

27 Då skal dei sjå Menneskesonen koma i skya med stor makt og herlegdom.28 Men når dette tek til å henda, skal de retta dykk opp og lyfta hovudet! For då skal de snart setjast fri.»29 Så fortalde han dei ei likning:
        «Sjå på fikentreet og alle andre tre!30 Når lauvet sprett, då veit de av dykk sjølve at sommaren er nær.31 Like eins veit de at Guds rike er nær når de ser at dette hender.32 Sanneleg, eg seier dykk: Denne slekta skal ikkje forgå før alt dette hender.33 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.34 Ta dykk i vare og lat ikkje hjartet dykkar bli sløva av rangel og drikk og sorgene i dagleglivet, så den dagen kjem like uventa på dykk35 som ei snare. For den dagen skal koma over alle som bur på jorda.36 Vak kvar tid og stund og be om styrke til å koma velberga frå alt det som skal henda, og bli ståande framfor Menneskesonen.»
   

Nordsamisk

27 Dalle sii oidnet Olbmobártni boahtimin balvvas fámuin ja stuora hearvásvuođain.28 Muhto go buot dát dáhpáhuvvagohtet, de gehččet bajás ja bajidehket oivviideattet, dasgo dalle din bestojupmi lahkanišgoahtá.
   29 Son muitalii sidjiide veardádusa:
        Gehččet fiikkonmuora ja buot eará muoraid!
   30 Go oaidnibehtet daid runiidišgoahtimin, de árvidehpet ahte lea geassumin.31 Nu diehtibehtet maiddái dii, go oaidnibehtet dán dáhpáhuvvamin, ahte Ipmila riika lea lahka.32 Duođaid, mun cealkkán didjiide: Dát buolva ii noga ovdal go buot dát dáhpáhuvvet.33 Albmi ja eanan duššet, muhto mu sánit eai goassege dušša.
   34 Váruhehket, amaset borešvuohta ja jugešvuohta dahje eallima váivvit losiidahttit váimmuideattet, nu ahte dat beaivi boahtá fáhkka din badjelii35 dego giella. Dasgo dat boahtá buohkaid badjelii geat ásset miehtá eatnama.36 Gohcet ja rohkadallet álelassii vai oččošeiddet fámu vealtat buot dain dáhpáhusain mat bohtet, ja bisošeiddet Olbmobártni ovddas.
   

1. lesetekstJes 65,17-19

Bokmål

17 Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord.
          Ingen skal minnes de første ting,
          ingen skal tenke på dem.
          
   18 Gled og fryd dere til evig tid
          over det som jeg skaper!
          For se, jeg skaper Jerusalem om til fryd
          og folket der til glede.
          
   19 Jeg vil fryde meg over Jerusalem
          og glede meg over mitt folk.
          Aldri mer skal det høres
          gråt eller klageskrik i byen.
          
   

Nynorsk

17 Sjå, eg skaper ein ny himmel og ei ny jord.
          Ingen skal minnast dei første ting,
          ingen skal tenkja på dei.
          
   18 Gled og fryd dykk til evig tid
          over det som eg skaper!
          For sjå, eg skaper Jerusalem om til fryd
          og folket der til glede.
          
   19 Eg vil fryda meg over Jerusalem
          og gleda meg over mitt folk.
          Aldri meir skal det høyrast
          gråt eller klageskrik i byen.
          
   

Nordsamisk

17 Geahča, mun sivdnidan
          ođđa almmi ja ođđa eatnama.
          Ovdalaš dáhpáhusat
          eai šat muitojuvvo,
          dat eai šat badján millii.
          
   18 Illudehket ja ávvudehket
          agálaš áigái das
          maid mun sivdnidan!
          Illun mun sivdnidan Jerusalema
          ja ávvun dan álbmoga.
          
   19 Ja mun illudan Jerusalemii
          ja ávvudan iežan álbmogis.
          Ii gullo doppe šat čierrun
          iige bárgun,
          
   

2. lesetekst1 Kor 15,50-57

Bokmål

50 Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.
   51 Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles,52 brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet.53 For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet.54 Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:
           Døden er oppslukt, seieren vunnet.
          
   55  Død, hvor er din brodd?
           Død, hvor er din seier?
56 Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven.57 Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!

Nynorsk

50 Men det seier eg, sysken, at kjøt og blod kan ikkje arva Guds rike, og det som er forgjengeleg, skal ikkje arva det uforgjengelege.
   51 Sjå, eg seier dykk ein løyndom: Vi skal ikkje alle sovna inn, men vi skal alle bli omskapte,52 i hast, i ein augneblink, når den siste basunen lyder. For basunen skal lyda, og dei døde skal stå opp uforgjengelege, og vi skal bli omskapte.53 For dette forgjengelege må bli kledd i uforgjengelegdom, og dette dødelege kledd i udødelegdom.54 Men når dette forgjengelege er ikledd uforgjengelegdom og dette dødelege er ikledd udødelegdom, då blir det ordet oppfylt som står skrive:
           Døden er slukt og sigeren vunnen.
          
   55  Død, kvar er din brodd?
           Død, kvar er din siger?
56 Brodden i døden er synda, og krafta i synda er lova.57 Men Gud vere takk som gjev oss siger ved vår Herre Jesus Kristus!

Nordsamisk

50 Ja dan mun cealkkán, oskuguoimmit: Oažži ja varra ii sáhte árbet Ipmila riikka, ii ge nohkavašvuohta ge sáhte árbet nohkameahttunvuođa.51 Gehččet, mun muitalan didjiide čiegusvuođa: Eat mii buohkat oađđá jápmimii, muhto mii buohkat nuppástuvvat,52 fáhkkestaga, čalbmeravkalanbottus, go maŋimuš básona jietna čuodjá. Dasgo báson čuodjá, jábmit bajásčuožžilit nohkameahttunvuođas, ja mii nuppástuvvat.53 Dasgo dat mii lea nohkavaš, ferte gárvvohuvvot nohkameahttunvuođain, ja dat mii lea jámolaš, ferte gárvvohuvvot jápmemeahttunvuođain.54 Ja go dat mii lea nohkavaš, lea gárvvohuvvon nohkameahttunvuođain, ja dat mii lea jámolaš, lea gárvvohuvvon jápmemeahttunvuođain, dalle ollašuvvá dat sátni mii lea čállojuvvon: Jápmin lea njielastuvvon ja vuitojuvvon.55 Jápmin, gos lea du seahčagas? Jápmin, gos lea du vuoitu?56 Jápmima seahčagas lea suddu, ja suttu fápmu lea láhka.57 Muhto giittus lehkos Ipmilii, gii addá midjiide vuoittu Hearrámet Jesus Kristusa bokte!
   

Gud holder vår klode og hvert enkelt menneske i sin hånd. Vi har ikke trillet bort i nattens mørke.

I sangen ”Vår Herres klinkekule” synger Erik Bye frem et bilde av Gud som et barn med lommen full av klinkekuler. ”Jeg drømte at vår Herre var en pode / med reven brok og skrubbsår på hver legg / Jeg så ham klinke kule med vår klode / i muntre sprett mot universets vegg”. Dagen går og kvelden kommer. Gud oppdager at den aller minste klinkekulen, den lille blå, har blitt borte. Det siste verset er slik: ”Det var vår egen Jord som var blitt borte / og marken lå der nattekald og våt/ Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte/ Men jeg kan ikke minnes om han gråt / Og vi som av den lille jord er båren / og tror at intet teller uten den / får håpe at Han leter mer i morgen / og at Han finner oss igjen.”

”Vår Herres klinkekule” er kåret til Norges beste sangtekst etter 1945. Det synes jeg ikke er noe rart. Selv kan jeg ikke høre den på radioen uten å kjenne at den rører ved noe dypt i meg. Det er kanskje den vage, vonde og såre frykten for å være mistet og glemt som treffer meg aller mest.

Rett før denne søndagens tekstutdrag skriver Lukas om angst, rådløshet, redsel og gru. Det er følelser jeg kan kjenne igjen, både i møte med verdens nyhetsbilder og konfrontert med mørket i mitt eget liv. Men Lukas tar oss i en litt annen retning enn Erik Bye. Det er som om han vil si, så tydelig han bare kan, at vi på ingen som helst måte befinner oss på en klode som har trillet ut av Guds synsfelt. Det kan kanskje virke sånn, men det er ikke sånn.

Som når bjerkeløvet spretter frem i sin aller grønneste glede og vi vet at sommeren er nær, finnes det tegn som gjør at vi kan oppdage Guds nærhet midt i det som kan oppleves som Guds fravær. Slike tegn på at Guds rike er nær finnes overalt for den som er oppmerksomt tilstede og som vet hva man kan se etter. Guds rike kan merkes og erfares. Det er et hellig nærvær i helt vanlige ting. Det kommer til syne rundt bordet der nattverdsbrød og vin deles ut til alle som vil ta imot,  i et vått barnehode ved døpefonten, i fakkeltog for oktoberbarn, i hender som rer opp senger og deler ut suppe til gatens folk, i blikk som ikke vendes bort, og i lys våkne barn en desembernatt i kirkerommet. Det største tegnet av alle er det lille barnet i krybben. Han som kalles Immanuel – Gud med oss. Han som kom, og som kommer tilbake, for å sette jorden i stand slik Gud hadde tenkt at den skulle være.

Gud holder vår klode og hvert enkelt menneske i sin hånd. Vi har ikke trillet bort i nattens mørke. Guds rike er nær. Dette er ord til trøst, mot og håp. Derfor kan vi gjøre som Lukas sier; rette oss opp og løfte hodet, på denne andre søndag i advent.

Del