Hva skal vi gjøre?

3. søndag i adventstiden: PrekentekstLuk 3,7-18

Bokmål

7 Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme?8 Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene.9 Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»
   10 «Hva skal vi da gjøre?» spurte folk.11 Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.»12 Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?»13 «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han.14 Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»
   15 Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias.16 Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.17 Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»
   18 Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem.

Nynorsk

7 I flokk og følgje drog folk ut for å bli døypte av Johannes, og han sa til dei: «Ormeyngel! Kven har lært dykk korleis de skal sleppa unna den vreiden som skal koma?8 Så ber då frukt som viser at de er omvende! Prøv ikkje å seia til dykk sjølve: ‘Vi har Abraham til far.’ For eg seier dykk: Gud kan vekkja opp born for Abraham av desse steinane.9 Øksa ligg alt innmed rota på trea; kvart tre som ikkje ber god frukt, blir hogge ned og kasta på elden.»
   10 «Kva skal vi då gjera?» spurde folket.11 Han svara: «Den som har to kjortlar, skal dela med den som ingen har, og den som har mat, skal gjera det same.»12 Det kom òg nokre tollarar og ville bli døypte. Dei spurde: «Meister, kva skal vi gjera?»13 «Krev ikkje inn meir enn det som er fastsett», svara han.14 «Og vi, kva skal vi gjera?» spurde nokre soldatar. Han svara: «Truga ikkje pengar frå nokon med vald eller falske skuldingar, men ver fornøgde med løna dykkar.»
   15 Folket gjekk no i venting, og alle tenkte i sitt hjarte: Tru om Johannes kan vera Messias?16 Då tok han til orde og sa til dei alle: «Eg døyper dykk med vatn. Men det kjem ein som er sterkare enn eg, og eg er ikkje eingong verdig til å løysa sandalreima hans. Han skal døypa dykk med Den heilage ande og eld.17 Han har kasteskovla i handa for å reinsa kornet på treskjeplassen. Kveiten skal han samla i låven sin, men agnene skal han brenna med eld som aldri sloknar.»
   18 Dette og mykje anna la han folket på hjartet når han forkynte bodskapen for dei.

Nordsamisk

7 Go stuora olmmošjoavkkut bohte Johanasa lusa gásttašuvvot, de son celkkii sidjiide: «Gearpmaščivggat! Gii lea dadjan didjiide ahte sáhttibehtet báhtarit boahttevaš moarreduomus?8 Šaddadehket jorgalusa dohkálaš šattuid! Allet ge jurddašišgoađe: Min áhčči lea Abraham! Dasgo mun cealkkán didjiide: Ipmil sáhttá čuoččáldahttit Abrahama mánáid dáin geđggiin.9 Ákšu lea juo muoraid máddagis; juohke muorra mii ii šaddat buriid šattuid, čullojuvvo ja bálkestuvvo dollii.»
   10 Olbmot jerre sus: «Maid mii de dahkat?»11 Son vástidii: «Geas ležžet guokte báiddi, juogadehkos suinna geas ii leat oktage, ja geas lea borramuš, dahkos dan seammá.»12 Muhtun tuollárat ge bohte gásttašuvvot, ja sii jerre sus: «Oahpaheaddji, maid mii galgat dahkat?»13 Son vástidii: «Allet gáibit eanet go lea lobálaš.»14 Muhtun soalddáhat jerre sus: «Mo minguin gis, maid mii galgat dahkat?» Son vástidii sidjiide: «Allet rivve ruđaid geasge veahkaválddiin dahje gávvilvuođain, muhto duhtet dan bálkái man oažžubehtet.»
   15 Álbmot lei dál dievva vuordámušain, ja buohkat jurddašedje váimmuineaset ahte Johanas vejii leat Messias.16 Muhto Johanas attii sidjiide dán vástádusa: «Mun gásttašan din čáziin, muhto mu maŋŋil boahtá son gii lea gievrrat go mun; mun in leat dohkálaš nuollat su gámavuoddagiid ge. Son gásttaša din Bassi Vuoiŋŋain ja dolain.17 Sus lea goaivu gieđas ja áigu ráidnet gortniidis gordneráidnehagas ja čohkket nisuid láhtui. Muhto sáđuid son boaldá čáskatmeahttun dolas.»
   18 Dán ja máŋgga eará láhkái Johanas neavvui olbmuid ja sárdnidii sidjiide evangeliuma.

1. lesetekstJes 40,1-5

Bokmål

1 Trøst,
          trøst mitt folk,
          sier deres Gud.
          
   2 Tal til Jerusalems hjerte
          og rop til henne
          at hennes strid er fullført,
          at hennes skyld er betalt,
          at hun har fått dobbelt fra Herrens hånd
          for alle sine synder.
          
   3 En røst roper:
          Rydd Herrens vei i ørkenen,
          jevn ut en vei i ødemarken
          for vår Gud!
          
   4 Hver dal skal heves,
          hvert fjell og hver haug
          skal senkes.
          Bakket land skal bli til slette
          og kollene til flat mark.
          
   5 Herrens herlighet
          skal åpenbare seg,
          alle mennesker skal sammen se det.
          For Herrens munn har talt.
          
   

Nynorsk

1 Trøyst,
          trøyst mitt folk,
          seier dykkar Gud.
          
   2 Tal til Jerusalems hjarte
          og rop til henne
          at hennar strid er fullført,
          at hennar skuld er betalt,
          at ho har fått dobbelt av Herrens hand
          for alle sine synder.
          
   3 Ei røyst ropar:
          Rydd Herrens veg i ørkenen,
          jamn ut i øydemarka
          ein veg for vår Gud!
          
   4 Kvar dal skal hevast,
          kvart fjell og kvar haug
          skal senkast.
          Bakkete land skal bli til slette
          og kollane til flat mark.
          
   5 Herrens herlegdom
          skal openberra seg,
          alle menneske skal saman sjå det.
          For Herrens munn har tala.
          
   

Nordsamisk

1 Jeđđejehket, jeđđejehket
          mu álbmoga, cealká din Ipmil.
          
   2 Sárdnot ustitlaččat Jerusalemii,
          muitalehket dasa
          ahte dan šlávvavuohta lea nohkan,
          ahte dan vealgi lea máksojuvvon,
          ahte Hearrá lea ráŋggáštan dan
          guovttegeardásaččat
          buot dan suttuid dihte.
          
   3 Jietna čuorvu:
          Ráhkadehket Hearrái
          geainnu meahccái,
          dássejehket ávdin eatnamii
          geainnu min Ipmilii!
          
   4 Leagit bajiduvvojit,
          várit ja dievát vuoliduvvojit.
          Luohkkás eatnamat
          šaddet jalgadassan,
          ráhppát duolba eanamin.
          
   5 Hearrá hearvásvuohta almmustuvvá,
          ja buohkat ožžot oaidnit dan.
          Ná Hearrá lea sárdnon.
          
   

2. lesetekstJak 5,7-8

Bokmål

7 Vær da tålmodige, søsken, til Herren kommer! En bonde må vente på den dyrebare grøden fra jorden og være tålmodig til både høstregnet og vårregnet har falt.8 Også dere må være tålmodige og gjøre hjertene sterke, for Herren kommer snart.

Nynorsk

7 Ver då tolmodige, sysken, til Herren kjem! Ein bonde må venta på den dyrebare grøda frå jorda og vera tolmodig til både haustregnet og vårregnet har falle.8 Slik må de òg vera tolmodige og gjera hjarta sterke, for Herren kjem snart.

Nordsamisk

7 Lehket nappo gierdavaččat, oskuguoimmit, dassážii go Hearrá boahtá! Eanadoalli vuordá gierdavaččat eatnama divrras šattu dassážii go eana lea ožžon čakčaarvvi ja giđđaarvvi.8 Lehket maiddái dii ge gierdavaččat ja nannejehket váimmuideattet, dasgo Hearrá boahtin lea lahka.

Det er for Gud det er normalt at ethvert menneskeliv er ukrenkelig.

Underlig egentlig, at så mange strømmet til Johannes døperen. For det var ikke akkurat noe feel good-budskap de fikk av han. Ble de ikke støtt bort av å bli kalt ormeyngel? De hadde gjort seg møye med å oppsøke Johannes for å bli døpt av han der ute i ødemarken. Skulle de, - og skal vi - tro om oss selv at vi er onde?

Johannes holder opp et speil for dem og for oss. I det kan vi se om vi gjør godt eller ondt. Deler vi med den som ikke har, hvis vi kan? Klarer vi å tenke oss inn i situasjonen til den som kommer i vår vei, så vi opptrer som et medmenneske for han og henne?

Noen vil kalle dette for normal anstendighet. Men verken da eller nå er dette uten videre normalt. Det er like normalt at vergeløse mennesker utnyttes og tråkkes på. Det er for Gud det er normalt at ethvert menneskeliv er ukrenkelig, at alle mennesker er like mye verdt. At enhver er elsket.

Å se i speilet Johannes holder opp, er å se egen livsførsel med Guds blikk, med Guds målestokk. Det er rystende å bli kalt for ormeyngel, - noen som gjør ondt. Mer rystende er det hvis det er sant. Men hvorfor sluttet ikke folk å komme til Johannes? Kunne det være at de ikke bare gikk nedslått hjem fra møtet med han? Kunne det være at de gikk fornyet hjem i stedet? Etter å ha sett seg selv i speilet; etter å ha sett at den Gud som ikke går på akkord med rettferdigheten, heller ikke går på akkord med kjærligheten. - Ikke til andre, og ikke til dem selv.

Del