Søndagstanker

 

Prekentekst 15.05.16
Pinsedag

23 Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. 24 Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg. 25 Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. 26 Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. 27 Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. 28 Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg. 29 Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.

1 Hele jorden hadde samme språk og samme ord. 2 Da de brøt opp fra øst, fant de en bred dal i landet Sinear og slo seg ned der. 3 De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem harde!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel. 4 Og de sa: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»
    5 Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. 6 Herren sa: «Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre. 7 Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!» 8 Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. 9 Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.

1 Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. 2 Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. 3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
    5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. 6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. 7 Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? 8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? 9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»

23 Jesus svara: «Den som elskar meg, held fast på ordet mitt. Og den som elskar meg, skal Far min elska, og vi skal koma og ta bustad hos han. 24 Den som ikkje elskar meg, held ikkje fast på orda mine. Og ordet de høyrer, er ikkje frå meg, men frå Far, han som har sendt meg. 25 Dette har eg sagt dykk medan eg enno er hos dykk. 26 Men Talsmannen, Den heilage ande, som Far skal senda i mitt namn, han skal læra dykk alt og minna dykk på alt det eg har sagt dykk. 27 Fred etterlèt eg dykk, min fred gjev eg dykk. Eg gjev dykk ikkje fred på same måten som verda gjer det. Lat ikkje hjartet dykkar uroast, og ver ikkje motlause! 28 De høyrde at eg sa: Eg går bort, og eg kjem til dykk att. Elska de meg, så gledde de dykk over at eg går til Far, for Far er større enn eg. 29 No har eg sagt dykk dette før det hender, så de skal tru når det hender.

1 Heile verda hadde same språk og same ord. 2 Då dei braut opp frå aust, fann dei ein brei dal i landet Sinear og slo seg ned der. 3 Dei sa til kvarandre: «Kom, så lagar vi teglstein og brenner dei harde!» Dei brukte tegl til byggjestein og jordbek til å fuga med. 4 «Kom», sa dei, «lat oss byggja ein by og eit tårn som når opp til himmelen, og skaffa oss eit namn så vi ikkje blir spreidde ut over heile jorda!»
    5 Då steig Herren ned for å sjå på byen og tårnet som menneska bygde. 6 Herren sa: «Sjå, dei er eitt folk, og eitt språk har dei alle. Og dette er det første dei gjer! No vil ingen ting vera umogleg for dei, same kva dei set seg føre. 7 Kom, lat oss stiga ned og forvirra språket deira så den eine ikkje skjønar den andre!» 8 Så spreidde Herren dei derifrå ut over heile jorda, og dei heldt opp med å byggja på byen. 9 Difor kalla dei han Babel, for der forvirra Herren språket for heile jorda. Og derifrå spreidde Herren dei ut over heile jorda.

1 Då pinsedagen kom, var alle samla på éin stad. 2 Brått lét det frå himmelen som når ein sterk vind blæs, og lyden fylte heile huset dei sat i. 3 Tunger, liksom av eld, synte seg for dei, skilde seg og sette seg på kvar og ein av dei. 4 Då vart dei alle fylte av Den heilage ande og tok til å tala på andre språk etter som Anden gav dei å forkynna.
    5 I Jerusalem budde det fromme jødar frå alle folkeslag under himmelen. 6 Då dei høyrde denne lyden, samla det seg ei stor folkemengd, og det vart stor forvirring, for kvar og ein høyrde at det vart tala på hans eige morsmål. 7 Reint frå seg av undring spurde dei: «Men er dei ikkje galilearar, alle desse som talar? 8 Korleis går det så til at vi alle høyrer dei tala på vårt eige morsmål? 9 Vi er partarar og medarar og elamittar, folk som bur i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i områda ved Kyréne i Libya, vi er innflyttarar frå Roma, 11 jødar og proselyttar, kretarar og arabarar – og vi høyrer dei tala om Guds storverk på våre eigne tungemål!»

23 Jesus vástida sutnje:
        Jos guhtege ráhkista mu, de jeagada mu sáni, ja mu Áhčči ráhkista su, ja moai bohte su lusa ja orrugohte su luhtte. 24 Dat guhte ii ráhkis mu, ii jeagat mu sáni, ja dat sátni man dii gullabehtet ii boađe mus, muhto Áhčistan guhte lea vuolggahan mu. 25 Dán mun lean cealkán didjiide go ain lean din luhtte. 26 Muhto bealušteaddji, Bassi Vuoigŋa, gean Áhčči vuolggaha mu nammii, oahpaha didjiide buot ja muittuha didjiide buot maid mun lean cealkán didjiide.
    27 Ráfi mun guođán didjiide, ráfán attán didjiide, in fal dan láhkái go máilbmi addá ráfi. Alloset din váimmut suorganehko, allet ge váivašuva dorvvuhisvuođas. 28 Dii gulaidet mu cealkimin: Mun manan, muhto boađán fas din lusa. Jos dii ráhkistivččiidet mu, de illudivččiidet go mun manan Áhččán lusa, dasgo son lea stuorit go mun. 29 Dál mun lean cealkán didjiide dán ovdal go dat dáhpáhuvvá, vai dii oskubehtet go dat dáhpáhuvvá.

1 Oppa eatnamis sárdno ovtta giella ja geavahedje seammá sániid. 2 Go olbmot johte nuortan, sii gávdne Sineara eatnamis leagi ja ásse dohko. 3 Ja sii dadje guhtet guoibmáseaset: «Bohtet, dahkkot diilageđggiid ja boldot daid bures!» Sii atne diillaid huksengeađgin, ja eananbihka muvremii. 4 Ja sii dadje guhtet guoibmáseaset: «Bohtet, huksejehkot alcceseamet gávpoga ja toartna mii ollá albmái, ja dahkkot ná alcceseamet nama, amamet bieđganit miehtá eatnama!»
    5 De Hearrá njiejai geahččat gávpoga ja toartna, maid olbmot ledje huksemin, 6 ja celkkii: «Sii leat gusto okta álbmot, ja sis buohkain lea okta giella. Dát lea vuosttaš maid sii leat dahkan. Dál ii leat sidjiide mihkkege veadjemeahttun, maid sii hálidit dahkat. 7 Njidjot vuolás ja moivejehkot sin giela, amas nubbi gullat nuppi giela!» 8 Ja nu Hearrá biđgii sin miehtá eatnama, ja sii heite huksemis gávpoga. 9 Dan dihtii sii gohčodedje dan Babelin, dasgo doppe Hearrá moivii oppa eatnama giela; ja doppe Hearrá biđgii sin miehtá eatnama.

1 Go hellodatbeaivi bođii, de sii ledje buohkat čoahkis. 2 Fáhkkestaga gullui almmis šuvva dego garra riđđu, ja dat devddii oppa viesu gos sii ledje čohkkámin. 3 Sii oidne njuokčamiid dego dollanjivžžanasaid mat juohkásedje ja luoitádedje juohkehačča ala. 4 De buohkat devdojuvvojedje Bassi Vuoiŋŋain, ja sii sárdnugohte eará gielaid dađe mielde go Vuoigŋa attii sidjiide sárdnut.
    5 Jerusalemis ásse dál ipmilbalolaš juvddálaččat geat ledje boahtán dohko buot álbmogiin almmi vuolde. 6 Go dát jietna gullui, de olmmošjoavku čoahkkanii ja moivašuvai; dasgo juohkehaš gulai sárdnojuvvomin iežas gillii. 7 Sii ovddošedje ja jerre: «Eai bat duot leat buohkat galilealaččat, geat leat sárdnumin? 8 Mo de sáhttit mii gullat juohkehaš iežamet eatnigiela? 9 Mii leat partalaččat ja medialaččat ja elamlaččat, olbmot Mesopotamias, Judeas ja Kappadokias, Pontosis ja Asia eanangottis, 10 Frygias ja Pamfylias, Egyptas ja Libya guovlluin Kyrene lahka, 11 mii leat fárren deike Romas, sihke juvddálaččat ja sii geat leat jorgalan juvddálaš oskui, mii leat kretalaččat ja arabialaččat – ja mii gullat sin sárdnumin Ipmila stuora daguid birra min iežamet gillii.»

Strategi for fremtiden

Det finnes mange strategier. Døren på gløtt, lyset på, litt musikk på øret. En prat med en venn, en klem, en kopp god te. Mye kan være til god hjelp når frykten kommer snikende. Men noen ganger hjelper ingenting. Da kan ordene fra Jesus høres ut som et urimelig krav om å ta seg sammen, og en oppfordring til et strevsomt og lite ønskelig prosjekt i positiv psykologi.

 ”La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet”.
Lettere sagt enn gjort.  

Skal jeg bare late som det farlige, skumle og skremmende ikke finnes, når jeg vet at realiteten er en helt annen? Er det dette kristen tro handler om – et liv i bomull som ikke tar virkelighetens realiteter  på alvor? Det kan da ikke stemme? 

 Jesus selv visste godt hva frykt var. Han kjente angsten i sitt eget hjerte og på sin egen kropp natten før han skulledø. Han visste hva det ville si å trygle om å få slippe når neste steg virker helt umulig. Jesus kom ikke unna noen av livets utfordringer. Derfor kan vi vite at han har gjort våre erfaringer. Og derfor kan vi vite at han snakker om noe annet enn å ta seg sammen eller å rømme fra det som er vanskelig når han sier det han gjør.

Han som kommer med sin fred, lover oss sitt nærvær. Han blir ikke borte når mørkets svarte tyngde og motløshetens grå tåke oppleves som altomsluttende. Den hellige ånd er sendt som en stadig påminnelse om Guds gode nærvær hos oss. Ikke for at vi skal ta oss sammen. Men for at vi skal ta imot.  

Dette er pinsens evangelium:

La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.
Du er ikke alene.

Skrevet av

Idun Strøm Sefland

Universitetslektor i praktisk teologi/praksisleder Menighetsfakultetet Menighetsfakultetet  

09.05.16
En kommentar
  • Anne-Lisbeth Takk for gode oppmuntrande ord:)
    13.05.2016 16:18:50

Skriv en kommentar

Vi har hatt litt problemer med useriøse kommentarer og spam i det siste. Vi ber deg derfor skrive inn svaret på regnestykket under for å legge inn en kommentar.

Arkiv

Abonner på Søndagstanker

Møt nettprestene Roger Brevik er opptatt Roger Brevik er pålogget Møt nettprestene Asle Tveit er opptatt Asle Tveit er pålogget Møt nettprestene Eli Kristin Flåten er opptatt Eli Kristin Flåten er pålogget Møt nettprestene Inger Bækken er opptatt Inger Bækken er pålogget Møt nettprestene Marie Skarrebo Holmen er opptatt Marie Skarrebo Holmen er pålogget Møt nettprestene Janne Sukka er opptatt Janne Sukka er pålogget Møt nettprestene Britt Aanes Ekhougen er opptatt Britt Aanes Ekhougen er pålogget Møt nettprestene Lena Rebekka Risnes er opptatt Lena Rebekka Risnes er pålogget Møt nettprestene Ingunn Grytnes Kristensen er opptatt Ingunn Grytnes Kristensen er pålogget Møt nettprestene Ingrid Nyhus er opptatt Ingrid Nyhus er pålogget Møt nettprestene Liv Arnhild Romsaas er opptatt Liv Arnhild Romsaas er pålogget Møt nettprestene Pernille Astrup er opptatt Pernille Astrup er pålogget Møt nettprestene Karoline Astrup er opptatt Karoline Astrup er pålogget Møt nettprestene Harald Daasvand er opptatt Harald Daasvand er pålogget Møt nettprestene Maria Paulsen Skjerdingstad er opptatt Maria Paulsen Skjerdingstad er pålogget Møt nettprestene Knut Nåtedal er opptatt Knut Nåtedal er pålogget