Søndagstanker

 

Prekentekst 11.09.16
17. søndag i treenighetstiden

35 Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36 Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37 Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38 Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39 gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40 De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41 Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42 Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43 Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.

1 Herrens hånd kom over meg. Ved Herrens ånd førte han meg ut og satte meg ned i en dal som var full av knokler. 2 Han førte meg omkring blant dem. Se, det lå en stor mengde knokler utover dalen, og de var helt tørre. 3 Da sa han til meg: «Menneske, kan disse knoklene bli levende igjen?» Jeg svarte: «Min Herre og Gud, det vet bare du.» 4 Han sa: «Tal profetord over disse knoklene og si til dem: Tørre knokler, hør Herrens ord! 5 Så sier Herren Gud til disse knoklene: Se! Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende. 6 Jeg fester sener på dere, legger på kjøtt, trekker hud over og gir dere åndedrett så dere blir levende. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.»
    7 Jeg talte profetord, slik jeg hadde fått påbud om. Se, jeg profeterte, og det begynte å buldre og skjelve. Knoklene la seg inn mot hverandre, knokkel mot knokkel. 8 Jeg så, og se! – det kom sener og kjøtt på dem, og hud ble trukket over. Men ånd manglet de. 9 Da sa han til meg: «Tal profetord til ånden! Menneske, tal profetisk og si til ånden: Så sier Herren Gud: Kom, ånd, fra de fire vindretninger og blås på disse drepte så de blir levende.»
    10 Jeg talte profetord, slik han hadde befalt meg. Da kom det ånd i dem, så de ble levende. De reiste seg opp og sto på føttene. Det var en umåtelig stor hær.
    11 Så sa han til meg: Menneske, disse knoklene er hele Israels folk. Hør hva de sier: «Våre knokler er tørket inn, vårt håp er knust. Det er ute med oss!» 12 Tal derfor profetord og si til dem: Så sier Herren Gud: Se, mitt folk, jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav. Så fører jeg dere til Israels land. 13 Mitt folk, dere skal kjenne at jeg er Herren når jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav! 14 Jeg gir dere min ånd så dere blir levende, og lar dere finne hvile i deres eget land. Da skal dere kjenne at jeg, Herren, har talt og satt det i verk, sier Herren.

20 Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.
    21 Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. 22 Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. 23 Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. 24 Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. 25 Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen. 26 Da skal dere få rikelig grunn til å være glade og stolte i Kristus Jesus for min skyld, når jeg kommer til dere igjen.

35 Før han hadde tala ut, kom det folk frå huset til synagogeforstandaren og sa: «Dotter di er død. Kvifor bryr du meisteren lenger?» 36 Jesus høyrde det som vart sagt, og sa til synagogeforstandaren: «Ver ikkje redd, berre tru!» 37 Han lét ingen andre følgja med seg enn Peter, Jakob og Johannes, bror til Jakob. 38 Då dei kom heim til synagogeforstandaren og han såg alt oppstyret og folket som gret og bar seg, 39 gjekk han inn og sa til dei: «Kva er det de ståkar og græt for? Barnet er ikkje død; ho søv.» 40 Dei berre lo av han. Men han dreiv dei ut, alle saman, og tok med seg far og mor til barnet og dei som var med han, og gjekk inn der barnet låg. 41 Så tok han henne i handa og sa: «Talita kumi!» Det tyder: «Vesle jente, eg seier deg: Stå opp!» 42 Og straks stod jenta opp og gjekk omkring; ho var tolv år. Då vart dei reint ifrå seg av undring. 43 Men Jesus forbaud dei strengt å la nokon få vita det, og sa at dei skulle gje henne noko å eta.

1 Herrens hand kom over meg. Ved Herrens ande førte han meg ut og sette meg ned i ein dal som var full av knoklar. 2 Han førte meg omkring mellom dei. Sjå, det låg ei stor mengd med knoklar utover dalen, og dei var heilt tørre. 3 Då sa han til meg: «Menneske, kan desse knoklane bli levande att?» Eg svara: «Min Herre og Gud, det veit berre du.» 4 Han sa: «Tal profetord over desse knoklane og sei til dei: Tørre knoklar, høyr Herrens ord! 5 Så seier Herren Gud til desse knoklane: Sjå! Eg lèt det koma ånd i dykk, så de blir levande. 6 Eg fester sener på dykk, legg kjøt på, dreg hud over og gjev dykk andedrag så de blir levande. Då skal de kjenna at eg er Herren.»
    7 Eg tala profetord, som eg hadde fått bod om. Sjå, eg profeterte, og det tok til å buldra og skjelva. Knoklane la seg inn mot kvarandre, knokkel mot knokkel. 8 Eg såg, og sjå! – det kom sener og kjøt på dei, og det drog seg hud over. Men ånd mangla dei. 9 Då sa han til meg: «Tal profetord til ånda! Menneske, tal profetisk og sei til ånda: Så seier Herren Gud: Kom, ånd, frå dei fire vindretningane og blås på desse drepne så det kjem liv i dei.»
    10 Eg tala profetord, som han hadde bode meg. Då kom det ånd i dei, så dei vart levande. Dei reiste seg opp og stod på føtene. Det var ein umåteleg stor hær.
    11 Så sa han til meg: Menneske, desse knoklane er heile Israelsfolket. Høyr kva dei seier: «Våre knoklar har tørka inn, vår von er knust. Det er ute med oss!» 12 Tal difor profetord og sei til dei: Så seier Herren Gud: Sjå, mitt folk, eg opnar gravene dykkar og lèt dykk stiga opp or grav. Så fører eg dykk til Israels-landet. 13 Mitt folk, de skal kjenna at eg er Herren når eg opnar gravene dykkar og lèt dykk stiga opp or grav! 14 Eg gjev dykk mi ånd, så de blir levande, og lèt dykk finna kvile i dykkar eige land. Då skal de kjenna at eg, Herren, har tala og sett det i verk, seier Herren.

20 Min lengt og mitt håp er at eg ikkje skal bli til skamme på noko vis, men at Kristus, no som alltid, skal opphøgjast for auga på alle ved min kropp, anten det blir liv eller død.
    21 Å leva er for meg Kristus, og å døy er ei vinning. 22 Men om eg får vera i live, kan eg gjera eit arbeid som ber frukt, og då veit eg ikkje kva eg skal velja. 23 Eg er dregen til begge sider: Eg har denne lengten etter å bryta opp og vera saman med Kristus, for det er så mykje, mykje betre. 24 Men for dykkar skuld er det naudsynt at eg får leva vidare, 25 og fordi eg er viss på dette, veit eg at eg skal få leva, ja, bli verande hos dykk alle og hjelpa dykk til framgang og glede i trua. 26 Då skal de få rikeleg grunn til å vera glade og stolte i Kristus Jesus for mi skuld, når eg på nytt kjem til dykk.

35 Go son lei ain sárdnumin, de muhtumat bohte synagoga ovddasčuožžu viesus ja dadje: «Du nieida lea jápmán! Manne ain vuorjjat oahpaheaddji?» 36 Muhto beroškeahttá das maid sii dadje Jesus celkkii synagoga ovddasčužžui: «Ale bala, duššefal oskko!» 37 Dál son ii suovvan geange boahtit mielddis earet Biehtára, Jáhkoba ja Johanasa, Jáhkoba vielja. 38 Go sii bohte synagoga ovddasčuožžu vissui, de Jesus oinnii šlámaideaddji olmmošjoavkku čierrumin ja fuoikumin, 39 ja son manai sisa ja celkkii sidjiide: «Manne dii šlápmabehtet ja čierrubehtet? Mánná ii leat jápmán, son lea oađđimin.» 40 Sii boagustedje su. Muhto son ájii buohkaid olggos, ja son válddii mielddis máná áhči ja eatni ja sin geat ledje su mielde, ja manai sisa gos mánná lei veallámin. 41 De válddii máná gihtii ja celkkii: «Talita kum!» Dat mearkkaša: «Nieida, mun cealkkán dutnje: Lihka!» 42 Dakkaviđe nieida čuožžilii ja váccašišgođii, dasgo son lei guoktenuppelotjahkásaš. Ja sii hirpmástuvve sakka. 43 Muhto Jesus gilddii sin garrasit muitaleames geasage dan mii lei dáhpáhuvvan, ja gohčui sin addit niidii borrat.
   

1 Hearrá giehta dohppii mu, ja Hearrá vuoigŋa doalvvui mu guhkás eret ja luittii mu gasku leagi gos ledje dievva dávttit. 2 Son divttii mu mannat daid badjel ovddos maŋos, ja mun oidnen ahte leagis ledje hui ollu dávttit ja ahte dat ledje áibbas goikásat. 3 Hearrá jearai mus: "Olmmoš, sáhttetgo dát dávttit eallát?" Mun vástidin: "Hearrá, mu Ipmil, dušše don dieđát dan." 4 Son celkkii munnje: "Profehtastala dáidda dávttiide ja daja: Goikedávttit, gullet Hearrá sáni! 5 Ná cealká Hearrá Ipmil: Mun bijan didjiide vuoiŋŋa, nu ahte dii eallábehtet. 6 Mun bijan didjiide suonaid, šaddadan din birra oačči ja govččan din liikkiin, ja mun attán didjiide vuoiŋŋa, nu ahte dii eallábehtet. Dalle dii ipmirdehpet ahte mun lean Hearrá."
    7 Mun profehtastallen nugo ledjen gohččojuvvon. Go mun ledjen profehtastallamin, de gullui skálla go dávttit lahkanedje nuppiidasaset ja laktásišgohte nubbi nubbái. 8 Mun oidnen ahte daidda šadde suonat ja oažži ja daid govččai liiki, muhto vuoigŋa dain ii lean.
    9 Hearrá celkkii munnje: "Profehtastala, olmmoš, profehtastala ja daja vuigŋii: Ná cealká Hearrá Ipmil: Boađe, vuoigŋa, njealji biekkas! Bosát dáid goddojuvvon olbmuide, vai dat eallájit!"
    10 Mun profehtastallen nugo Hearrá gohčui mu, ja dávttiide bođii vuoigŋa. Dat eallájedje ja čuožžiledje, ja das lei hui stuorra olmmošeatnatvuohta.
    11 Son celkkii munnje: "Olmmoš, dát dávttit leat Israela álbmot. Sii dadjet: Min dávttit leat goikan, min doaivu lea duššan, mii leat láhppon. 12 Dan dihte profehtastala ja daja sidjiide: Ná cealká Hearrá Ipmil: Álbmogan, mun rabastan din hávddiid, bajidan din din hávddiin ja doalvvun din Israela eatnamii. 13 Álbmogan, go mun rabastan din hávddiid ja bajidan din din hávddiin, de dalle dii ipmirdehpet ahte mun lean Hearrá. 14 Mun attán didjiide iežan vuoiŋŋa, nu ahte dii eallábehtet, ja mun divttán din ássat iežadet eatnamii. Dalle dii ipmirdehpet ahte mun, Hearrá, dagan dan maid lean lohpidan dahkat. Ná cealká Hearrá."

20 Ja mus lea dat vuordámuš ja doaivva ahte mun in šatta heahpadii mange áššis, muhto ahte mun dál, nugo álo ovdal ge, oaččun roahkkatvuođa hearvásmahttit Kristusa iežan rupmašis, šattaš go eallimis dahje jápmimis. 21 Dasgo munnje eallin lea Kristus ja jápmin lea vuoitu. 22 Muhto jos mun bázán ge dása eallit ja dat livččii ávkin mu bargui, de in dieđe goappá vállježan. 23 Mun geasuhuvvon goappašiid beallái: Mun hálidivččen vuolgit dáppe eret ja leat Kristusiin, dasgo dat livččii buot buoremus. 24 Muhto din dihtii lea dárbbašlaš bissut heakkas. 25 Dás mun lean vissis, ja danne dieđán ahte ealán ain dáppe ja bisun din buohkaid luhtte vai dii ovdánivččiidet ja illudivččiidet oskkus. 26 Ja go mun boađán fas din lusa, de dii oažžubehtet vel eambbo siva illudit Kristus Jesusis mu dihtii.
   

For seint

Jeg kom for seint! Det sitter i meg enda, selv om det skjedde for snart 30 år siden. Jeg fikk telefon fra sykehjemmet med spørsmål om jeg kunne komme og besøke en mann som lå på det siste. Han ville gjerne snakke med presten. Jeg satt på kontoret og var opptatt med noe. Jeg bestemte meg for å gjøre ferdig det jeg holdt på med. Etter en halvtime kjørte jeg av gårde. Da jeg kom fram, var mannen død. Jeg kom akkurat for seint!

Den erfaringen har gjort at jeg alltid reagerer raskt når jeg får en slik telefon – uansett hvor viktig det er, det jeg holder på med. Dessuten har jeg trøstet meg med at Jesus også kom for seint et par ganger. Da hans gode venn Lasarus døde, kom han flere dager for seint. Det var riktignok ikke så raskt å ferdes den gangen som i dag – men likevel er det en trøst å vite.

I søndagens tekst hører vi om ei 12 år gammel jente, datter til synagogeforstanderen Jairus. Hun var også død da Jesus kom fram til huset deres, og jødenes sørgeskikker var allerede i gang med høylytt gråt og klage. Da sa Jesus til dem: «Barnet er ikke dødt; hun sover!» De bare lo av ham. Men han stoppet kjeften på dem med å si til den døde: «Talita kumi!» - som betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks skjedde underet. Jenta reiste seg, og gikk til sine foreldre – og alle stod målløse rundt dem, og var helt ute av seg av undring.

Underet i synagogeforstanderens hus var en forsmak på påskemorgen. Og påskemorgen er en forsmak på vår egen oppstandelse en gang. Hvis vi velger å tro på det. Det er fortsatt tid. Men èn dag er det for seint!

Skrevet av

Odd Jarle Eidner

Prostiprest i Bodø  

05.09.16

Skriv en kommentar

Vi har hatt litt problemer med useriøse kommentarer og spam i det siste. Vi ber deg derfor skrive inn svaret på regnestykket under for å legge inn en kommentar.

Arkiv

Abonner på Søndagstanker

Møt nettprestene Roger Brevik er opptatt Roger Brevik er pålogget Møt nettprestene Lena Rebekka Risnes er opptatt Lena Rebekka Risnes er pålogget Møt nettprestene Einar Vannebo er opptatt Einar Vannebo er pålogget Møt nettprestene Janne Sukka er opptatt Janne Sukka er pålogget Møt nettprestene Marie Skarrebo Holmen er opptatt Marie Skarrebo Holmen er pålogget Møt nettprestene Eli Kristin Flåten er opptatt Eli Kristin Flåten er pålogget Møt nettprestene Inger Bækken er opptatt Inger Bækken er pålogget Møt nettprestene Ingunn Grytnes Kristensen er opptatt Ingunn Grytnes Kristensen er pålogget Møt nettprestene Ingrid Nyhus er opptatt Ingrid Nyhus er pålogget Møt nettprestene Britt Aanes Ekhougen er opptatt Britt Aanes Ekhougen er pålogget Møt nettprestene Maria Paulsen Skjerdingstad er opptatt Maria Paulsen Skjerdingstad er pålogget Møt nettprestene Pernille Astrup er opptatt Pernille Astrup er pålogget Møt nettprestene Karoline Astrup er opptatt Karoline Astrup er pålogget Møt nettprestene Line Kvalvaag er opptatt Line Kvalvaag er pålogget Møt nettprestene Asle Tveit er opptatt Asle Tveit er pålogget Møt nettprestene Harald Daasvand er opptatt Harald Daasvand er pålogget Møt nettprestene Knut Nåtedal er opptatt Knut Nåtedal er pålogget