Ødemarkserfaringer

1. søndag i fastetiden: PrekentekstMatt 4,1-11

Bokmål

1 Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen.2 Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten.3 Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!»4 Jesus svarte: «Det står skrevet:
           Mennesket lever ikke av brød alene,
           men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»
5 Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren6 og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet:
           Han skal gi englene sine befaling om deg.
Og:
           De skal bære deg på hendene
           så du ikke støter foten mot noen stein.»
7 Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet:
           Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»
8 Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet9 og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.»10 Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet:
           Herren din Gud skal du tilbe,
           og ham alene skal du tjene.»
11 Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.

Nynorsk

1 Sidan førte Anden Jesus ut i øydemarka for at djevelen skulle freista han.2 Han fasta i førti dagar og førti netter, og til slutt tok svolten han.3 Då kom freistaren til han og sa: «Er du Guds Son, så sei at desse steinane skal bli til brød!»4 Jesus svara: «Det står skrive:
           Mennesket lever ikkje av brød åleine,
           men av kvart ord som går ut frå Guds munn.»
5 Då tok djevelen han med seg til den heilage byen, sette han ytst på tempelmuren6 og sa: «Er du Guds Son, så kast deg utføre! For det står skrive:
           Han skal gje englane sine påbod om deg.
Og:
           Dei skal bera deg på hendene
           så du ikkje støyter foten på nokon stein.»
7 Men Jesus sa til han: «Det står òg skrive:
           Du skal ikkje setja Herren din Gud på prøve.»
8 Så tok djevelen han med seg opp på eit svært høgt fjell og synte han alle rika i verda og deira herlegdom9 og sa: «Alt dette vil eg gje deg om du fell ned og tilbed meg.»10 Men Jesus sa til han: «Vekk med deg, Satan! For det står skrive:
           Herren din Gud skal du tilbe,
           han og ingen annan skal du tena.»
11 Då gjekk djevelen frå han, og sjå, englar kom og tente han.

Nordsamisk

1 Das maŋŋil Vuoigŋa doalvvui Jesusa meahccái, vai beargalat geahččalivččii su.2 Go Jesus lei atnán borakeahttáivuođa njealljelot beaivvi ja njealljelot ija, de nealgugođii loahpas.3 De geahččaleaddji bođii su lusa ja dajai: «Jos don leaččat Ipmila Bárdni, de gohčo dáid geđggiid šaddat láibin!»4 Muhto Jesus vástidii sutnje: «Lea čállojuvvon: Olmmoš ii eale dušše láibbis, muhto juohke sánis mii boahtá Ipmila njálmmis.»
   5 Dasto beargalat válddii su bassi gávpogii ja bijai su alimussii tempela geađgemuvrra ala6 ja dajai: «Jos leaččat Ipmila Bárdni, de bálkestahte dás vuolás! Dasgo lea čállojuvvon:
        Son gohčču eŋgeliiddis várjalit du;
        sii guddet du gieđaideaset alde,
        amat norddastit juolggát geađgái.»
   7 Jesus celkkii sutnje: «Lea maiddái čállojuvvon: It galgga geahččalit Hearrá Ipmilat.»
   8 Beargalat válddii su fas mielddis muhtun hui alla várrái ja čájehii sutnje buot máilmmi riikkaid ja daid hearvásvuođa9 ja dajai: «Buot dáid mun attán dutnje, jos don fal luoitádat ja gudnejahtát mu.»10 De Jesus celkkii sutnje: «Sáhtán, gáidda eret! Dasgo lea čállojuvvon:
        Hearrá Ipmilat galggat gudnejahttit,
        ja aivvestassii su bálvalit.»
   11 De beargalat guđii su, ja eŋgelat bohte ja bálvaledje su.
   

1. lesetekst1 Mos 2,8-9.3,1-8

Bokmål

8 Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet.9 Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt.
   

1 Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?»2 Kvinnen sa til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen.3 Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.»4 Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø!5 Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.»6 Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste.7 Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.
   8 Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen.

Nynorsk

8 Herren Gud planta i gammal tid ein hage i Eden. Der sette han mennesket han hadde forma.9 Og Herren Gud lét alle slag tre veksa opp av jorda, forlokkande å sjå på og gode å eta av, og midt i hagen livsens tre og treet til kunnskap om godt og vondt.
   

1 Slangen var listigare enn alle villdyra som Herren Gud hadde laga. Han sa til kvinna: «Har Gud verkeleg sagt at de ikkje skal eta av noko tre i hagen?»2 Kvinna sa til slangen: «Vi kan eta av frukta på trea i hagen.3 Men om frukta på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Et henne ikkje og rør henne ikkje! Gjer de det, skal de døy.»4 Då sa slangen til kvinna: «De skal slett ikkje døy!5 Men Gud veit at den dagen de et av frukta, skal auga dykkar opnast; de skal bli som Gud og kjenna godt og vondt.»6 No fekk kvinna sjå at treet var godt å eta av og ein fryd for auget – eit tillokkande tre, sidan det kunne gje innsikt. Så ho tok av frukta og åt. Ho gav òg til mannen sin, som var saman med henne, og han åt.7 Då vart auga deira opna, og dei skjøna at dei var nakne. Dei fletta saman fikenblad og batt kring livet.
   8 Då høyrde dei lyden av Herren Gud som vandra omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinna gøymde seg for Herren Gud mellom trea i hagen.

Nordsamisk

8 Ja Hearrá Ipmil gilvvii gilvvagárddi nuorttas, Edenii, ja bijai dohko olbmo gean son lei ráhkadan.9 Hearrá Ipmil šaddadii eatnamis buotlágán muoraid, mat ledje hávskit oaidnit ja maid šaddosat ledje buorit borrat, ja gasku gilvvagárddi eallima muora, nu maiddái dieđu muora buori ja bahá diehtit.
   

1 Gearpmaš lei gávvileamos buot meahcielliin maid Hearrá Ipmil lei sivdnidan. Dat dajai nissonii: «Leago Ipmil duođaid cealkán ahte doai eahppi oaččo borrat ovttage gilvvagárddi muoras?»2 Nisu vástidii gearbmašii: «Moai ožžo áinnas borrat gilvvagárddi muoraid šaddosiid.3 Dušše dan muora hárrái mii šaddá gasku gilvvagárddi, Ipmil lea cealkán: Das doai eahppi oaččo borrat eahppige guoskatge dasa, amade jápmit.»4 Dalle gearpmaš dajai nissonii: «Eahppi doai gal eisege jáme.5 Muhto Ipmil diehtá ahte dan beaivvi go doai borrabeahtti dán šaddosa, de dudno čalmmit rahpasit. Doai šaddabeahtti Ipmila láhkásažžan ja diehtibeahtti sihke buori ja bahá.»6 Dál nisu oinnii ahte muoras ledje njálgga šaddosat, ja dat lei hávski geahčadit. Dat geasuhii danne go dat attii jierpmi. De son válddii šaddosa ja borai, ja attii maiddái boadnjásis gii lei suinna, ja sonnai borai.7 Dalle sudno čalmmit rahpasedje, ja soai fuobmáiga ahte leigga álás. Soai njađiiga fiikonlasttaid oktii ja čanaiga daid alimiidda.
   8 Soai gulaiga Hearrá Ipmila váccašeamen gilvvagárddis beaivvi gálodettiin. Dalle Adam ja su áhkká čiehkádeigga Hearrá Ipmila muođuid ovddas gilvvagárddi muoraid gaskii.

2. lesetekstJak 1,12-16

Bokmål

12 Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham.13 Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.14 Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar.15 Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død.
   16 La dere ikke føre vill, mine kjære søsken!

Nynorsk

12 Sælt er det mennesket som held ut i freistingar. Når det har stått si prøve, skal det få livsens sigerskrans, som Gud har lova dei som elskar han.13 Ingen som blir freista, må seia: «Det er Gud som freistar meg.» For Gud blir ikkje freista av det vonde, og sjølv freistar han ingen.14 Alle blir freista av si eiga vonde lyst, som lokkar og dreg.15 Sidan, når lysta er svanger, føder ho synd, og når synda er mogen, føder ho død.
   16 Far ikkje vill, mine kjære sysken!

Nordsamisk

12 Ávdugas son gii gierdá geahččalusaid. Dasgo go son lea geahččaluvvon, de oažžu eallima kruvnnu man Ipmil lea lohpidan sidjiide geat ráhkistit su.13 Allos daddjo oktage gii geahččaluvvo: «Ipmil han geahččala mu.» Dasgo bahá ii geahččal Ipmila, ii ge Ipmil ieš geahččal ovttage.14 Muhto juohkehaš geahččaluvvo, go su iežas anistupmi geassá ja giktala su.15 Go anistupmi lea sahkanan, de das riegáda suddu, ja go suddu lea láddan, de das riegáda jápmin.16 Allet čádjádala, ráhkis oskuguimmiidan!
   

Han som overvant alle fristelser og prøvelser er nær oss gjennom Ånden når våre ødemarksdager kommer.

Jeg har lite erfaring med fysisk ødemark. Jeg har aldri gått i speideren, er ingen kløpper med telt eller gapahuk, og hadde antagelig ikke klart meg særlig mange dager alene i naturen uten mat. Ødemark i mer overført betydning har jeg derimot mer kjennskap til. Ødemark som i skremmende ensomhet, truende skygger og følelsen av nærmest uoverstigelige livsutfordringer. Tørste og sult etter noe, nesten hva som helst,  som kan styrke et slitent hjerte. Ødemark kan finnes i ulike former, både i ytre og indre forstand.

”Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen”, forteller Matteus. Ved første blikk er det som om noe ikke helt går opp i denne setningen. Hvorfor vil Guds Ånd utsette noen – og særlig Jesus – for fristelse? Hvorfor kunne ikke Jesus leve et beskyttet liv, skjermet for vanskeligheter og lidelse? Det er som om konturene av en dyp hemmelighet skimtes i at det nettopp måtte være akkurat sånn.

Det går an å håpe at Ånden ikke forlot Jesus ved inngangen til ødemarken, men at Ånden ble værende like nær Jesus som hans egen pust i alt han måtte gå gjennom. Det går an å tro at fordi Jesus ble ført ut i ødemarken er ingen ødemark, verken indre eller ytre, ukjent terreng for ham.

Gud er ingen fjern og distansert gud. Gud ble menneske, et menneske med sine helt egne ødemarkserfaringer. Jesus har stått i det krevende valget mellom å stole på Gud eller å lene seg på noe som virker enklere, tryggere og mer fristende der og da. Jesus ble prøvet i alt, og vet hvordan det er å være et sårbart menneske. Han har kjent hvordan ødemarken kan tære på både kropp og sinn. Han har selv vært der.

Det er håp og trøst gjemt i dagens tekst. Han som overvant alle fristelser og prøvelser er nær oss gjennom Ånden når våre ødemarksdager kommer. Vi er aldri alene. Heller ikke i vår ødemark.

Del