Pust av liv

Pinsedag: PrekentekstJoh 20,19-23

Bokmål

19 Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»20 Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren.21 Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.»22 Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd.23 Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

Nynorsk

19 Det var om kvelden same dagen, den første dagen i veka. Læresveinane var samla og hadde stengt dørene, for dei var redde jødane. Då kom Jesus; han stod midt imellom dei og sa: «Fred vere med dykk!»20 Då han hadde sagt det, viste han dei hendene sine og sida si. Læresveinane vart glade då dei såg Herren.21 Igjen sa han til dei: «Fred vere med dykk! Som Far har sendt meg, sender eg dykk.»22 Med desse orda anda han på dei og sa: «Ta imot Den heilage ande!23 Tilgjev de nokon syndene deira, er dei tilgjevne. Held de syndene fast for nokon, er dei fasthaldne.»

Nordsamisk

19 Lei eahket seammá beaivvi, vahku vuosttaš beaivvi, ja máhttájeaddjit ledje čoahkkanan juvddálaččaid balus gitta uvssaid duohkái. De Jesus bođii; son čuoččui sin gaskkas ja celkkii: «Ráfi lehkos dinguin.»20 Ja go son lei cealkán dan, de čájehii sidjiide gieđaidis ja erttegis. Máhttájeaddjit illosedje go oidne Hearrá.21 Ohpit son celkkii sidjiide: «Ráfi lehkos dinguin. Nugo Áhčči lea vuolggahan mu, nu mun ge vuolggahan din.»22 Go son lei cealkán dan, de vuoiŋŋai sin ala ja celkkii: «Vuostáiváldet Bassi Vuoiŋŋa.23 Geaidda dii addibehtet sin suttuid ándagassii, de sidjiide leat dat ándagassii addojuvvon. Geaidda dii čatnabehtet sin suttuid, de dat leat čadnojuvvon.»
   

1. lesetekst1 Mos 2,4b-9

Bokmål

4 Dette er historien om himmelen og jorden da de var skapt, på den tid Herren Gud hadde laget jorden og himmelen.5 Det fantes ikke en busk på jorden, og ennå hadde ingen plante spirt fram på marken. For Herren Gud hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ingen mennesker til å dyrke den.6 Men en kilde kom opp av jorden og vannet hele jordens overflate.7 Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.
   8 Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet.9 Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt.
   

Nynorsk

4 Dette er forteljinga om himmelen og jorda då dei var skapte, på den tid Herren Gud hadde laga jorda og himmelen.5 Det fanst ikkje ein busk på jorda, og endå hadde inga plante spirt fram på marka. For Herren Gud hadde ikkje late det regna på jorda, og det fanst ingen menneske til å dyrka henne.6 Men ei kjelde kom opp av jorda og vatna heile jordoverflata.7 Då forma Herren Gud mennesket av støv frå jorda og bles livspust i nasen på det, og mennesket vart ein levande skapning.
   8 Herren Gud planta i gammal tid ein hage i Eden. Der sette han mennesket han hadde forma.9 Og Herren Gud lét alle slag tre veksa opp av jorda, forlokkande å sjå på og gode å eta av, og midt i hagen livsens tre og treet til kunnskap om godt og vondt.
   

Nordsamisk

4 Dát lea muitalus mo albmi ja eanan sivdniduvvui. Dan áigge go Hearrá Ipmil sivdnidii almmi ja eatnama5 ii lean vel ii oktage meahci miestta eatnama alde, iige lean mihkkege rásiid šaddan, dasgo Hearrá Ipmil ii lean diktán arvit eatnama ala, iige olmmoš lean bargamin dan.6 Muhto eatnamis vuožui čáhci ja láktadii oppa eatnanbajildasa.7 Dalle Hearrá Ipmil hábmii olbmo eatnama muolddas ja bosádii eallima vuoiŋŋanasa su njunnái, ja nu olmmoš šattai ealli siellun.8 Ja Hearrá Ipmil gilvvii gilvvagárddi nuorttas, Edenii, ja bijai dohko olbmo gean son lei ráhkadan.9 Hearrá Ipmil šaddadii eatnamis buotlágán muoraid, mat ledje hávskit oaidnit ja maid šaddosat ledje buorit borrat, ja gasku gilvvagárddi eallima muora, nu maiddái dieđu muora buori ja bahá diehtit.
   

2. lesetekstApg 2,1-11

Bokmål

1 Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.2 Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
   5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt.7 Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia,10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma,11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»

Nynorsk

1 Då pinsedagen kom, var alle samla på éin stad.2 Brått lét det frå himmelen som når ein sterk vind blæs, og lyden fylte heile huset dei sat i.3 Tunger, liksom av eld, synte seg for dei, skilde seg og sette seg på kvar og ein av dei.4 Då vart dei alle fylte av Den heilage ande og tok til å tala på andre språk etter som Anden gav dei å forkynna.
   5 I Jerusalem budde det fromme jødar frå alle folkeslag under himmelen.6 Då dei høyrde denne lyden, samla det seg ei stor folkemengd, og det vart stor forvirring, for kvar og ein høyrde at det vart tala på hans eige morsmål.7 Reint frå seg av undring spurde dei: «Men er dei ikkje galilearar, alle desse som talar?8 Korleis går det så til at vi alle høyrer dei tala på vårt eige morsmål?9 Vi er partarar og medarar og elamittar, folk som bur i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia,10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i områda ved Kyréne i Libya, vi er innflyttarar frå Roma,11 jødar og proselyttar, kretarar og arabarar – og vi høyrer dei tala om Guds storverk på våre eigne tungemål!»

Nordsamisk

1 Go hellodatbeaivi bođii, de sii ledje buohkat čoahkis.2 Fáhkkestaga gullui almmis šuvva dego garra riđđu, ja dat devddii oppa viesu gos sii ledje čohkkámin.3 Sii oidne njuokčamiid dego dollanjivžžanasaid mat juohkásedje ja luoitádedje juohkehačča ala.4 De buohkat devdojuvvojedje Bassi Vuoiŋŋain, ja sii sárdnugohte eará gielaid dađe mielde go Vuoigŋa attii sidjiide sárdnut.
   5 Jerusalemis ásse dál ipmilbalolaš juvddálaččat geat ledje boahtán dohko buot álbmogiin almmi vuolde.6 Go dát jietna gullui, de olmmošjoavku čoahkkanii ja moivašuvai; dasgo juohkehaš gulai sárdnojuvvomin iežas gillii.7 Sii ovddošedje ja jerre: «Eai bat duot leat buohkat galilealaččat, geat leat sárdnumin?8 Mo de sáhttit mii gullat juohkehaš iežamet eatnigiela?9 Mii leat partalaččat ja medialaččat ja elamlaččat, olbmot Mesopotamias, Judeas ja Kappadokias, Pontosis ja Asia eanangottis,10 Frygias ja Pamfylias, Egyptas ja Libya guovlluin Kyrene lahka,11 mii leat fárren deike Romas, sihke juvddálaččat ja sii geat leat jorgalan juvddálaš oskui, mii leat kretalaččat ja arabialaččat – ja mii gullat sin sárdnumin Ipmila stuora daguid birra min iežamet gillii.»

Noe nytt skjer når Jesus puster Guds Ånd over sine venner.

Det er ikke få kvelder jeg har stått musestille på rommet til et av barna mine, bøyd over ansiktet deres med øret vendt ned mot dem, etter at de har sovnet. Lydene og bevegelsene som fyller dem om dagen er helt fraværende når de sover. Jeg må vite at de puster. Jeg må være sikker på at de lever. Derfor må jeg stå der og lytte til jeg er helt trygg på at pusten fremdeles finnes hos dem.

I skapelsesfortellingen står det om Guds ånd – Guds pust – som svever over vannet. Bibelen forteller om Livets Gud som er skaper av alt, og som puster sin egen pust inn i menneskets nese. I dagens bibelfortelling hører vi også om pust. Jesus står plutselig midt blant vennene sine. De er samlet etter påskens drama, med redde hjerter bak stengte dører. Jesus hilser dem med fred. Så puster han på dem. ”Ta imot Den hellige ånd”, sier han. Jeg ser det for meg; at en mild vind beveger seg i rommet der disiplene er, at frykten på underlig vis forvandles til fred, at håpet og livsgleden vender tilbake som en stille bekk av friskt vann, og at det som er stengt og låst blir åpnet opp. Noe nytt skjer når Jesus puster Guds Ånd over sine venner. Han gir dem Ånden som gir liv i dypeste betydning; livet som kommer oss i møte fra evigheten og som følger oss over dødens grense. Denne gaven sendes disiplene med, slik at den kan gis videre til alle mennesker som er skapt og elsket av Gud.

Også i kveld må jeg innom soverommet til ungene mine. Da vil jeg huske å takke Gud for livet som puster i dem. Så vil jeg bli stående litt lenger enn jeg trenger. Plante føttene i gulvet, lukke øynene en stund, fylle magen og lungene med luft, og huske pinsens under og store gave: at Guds Ånd er oss like nær som vår egen pust. Vi trenger ikke å gjøre noe annet enn å ta imot.

Del

Idun Strøm Sefland

04.09.2017 00:00

Vingårdssøndag/14. søndag i treenighetstiden

Kanskje er himmelriket mer jordnært enn man skulle tro.

27.02.2017 00:00

1. søndag i fastetiden

Han som overvant alle fristelser og prøvelser er nær oss gjennom Ånden når våre ødemarksdager kommer.