Vi mennesker hører til, og vi hører sammen

5. søndag i påsketiden: PrekentekstJoh 15,1-8

Bokmål

1 Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden.2 Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer.3 Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere.4 Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.5 Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.6 Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner.7 Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det.8 For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.
   

Nynorsk

1 Eg er det sanne vintreet, og Far min er vinbonden.2 Kvar grein på meg som ikkje ber frukt, tek han bort, og kvar grein som ber frukt, reinsar han så ho skal bera meir frukt.3 De er alt reine på grunn av det ordet eg har tala til dykk.4 Ver i meg, så er eg i dykk. Som greina ikkje kan bera frukt av seg sjølv, men berre når ho er på vintreet, slik kan heller ikkje de bera frukt viss de ikkje er i meg.5 Eg er vintreet, de er greinene. Om de blir i meg og eg i dykk, då ber de mykje frukt, men skilde frå meg kan de ingen ting gjera.6 Den som ikkje blir verande i meg, blir kasta ut som ei grein og visnar. Greinene blir samla saman og kasta på elden, og dei brenn.7 Blir de verande i meg, og blir orda mine verande i dykk, så be om kva de vil, og de skal få det.8 For ved dette lyser herlegdomsglans om Far min, at de ber mykje frukt og blir mine læresveinar.
   

Nordsamisk

1 Mun lean duohta viidnemuorra, ja mu Áhčči lea viidnegárdeolmmái.2 Juohke oavssi mus mii ii šaddat šattuid, son váldá eret, ja juohke oavssi mii šaddada šattuid, son buhtista, vai dat šaddadivččii eanebut.3 Dii lehpet juo buhttásat dan sáni dihtii maid mun lean sárdnon didjiide.4 Bissot mu siste, de mun bisun din siste. Nugo oaksi ge ii sáhte šaddadit šattuid iešalddes muđuid go bissu viidnemuoras, nu ehpet dii ge sáhte šaddadit šattuid muđuid go bissubehtet mu siste.5 Mun lean viidnemuorra, dii lehpet oavssit. Dat guhte bissu mu siste ja gean siste mun bisun, šaddada ollu šattuid, muhto mu haga ehpet sáhte dahkat maidege.6 Dat guhte ii biso mu siste, bálkestuvvo olggos dego oaksi ja son goldná. Dakkár oavssit čohkkejuvvojit ja bálkestuvvojit dollii, ja dat bullet.7 Jos dii bissubehtet mu siste ja mu sánit bissot din siste, de átnot maid ihkinassii hálidehpet, ja dii oažžubehtet dan.8 Go dii šaddadehpet ollu šattuid, de mu Áhčči hearvásmahttojuvvo, ja dalle lehpet mu máhttájeaddjit.
   

1. lesetekstHos 14,5-9

Bokmål

5 Jeg vil helbrede deres frafall,
          og jeg vil elske dem av hjertet,
          for min vrede har vendt seg fra dem.
          
   6 Jeg vil være som dugg for Israel.
          Han skal blomstre som en lilje
          og slå røtter som trærne på Libanon
          
   7 og bre sine greiner utover.
          Han skal være fager som oliventreet
          og dufte som skogen på Libanon.
          
   8 Igjen skal de bo i hans skygge,
          de skal dyrke korn
          og blomstre som vinstokken.
          Hans navn skal bli som vinen fra Libanon.
          
   9 Hva har vel Efraim med gudebilder å gjøre?
          Det er jeg som svarer ham og ser til ham.
          Jeg er som en grønn sypress,
          fra meg skal din frukt komme.
          
   

Nynorsk

5 Eg vil lækja deira fråfall,
          og eg vil elska dei av hjartet,
          for min vreide har vendt seg frå dei.
          
   6 Eg vil vera som dogg for Israel.
          Han skal bløma som ei lilje
          og røta seg som trea på Libanon
          
   7 og breia greinene sine utover.
          Han skal vera fager som oliventreet
          og anga som skogen på Libanon.
          
   8 Igjen skal dei bu i hans skugge,
          dei skal dyrka korn
          og bløma som vinstokken.
          Hans namn skal bli som vinen frå Libanon.
          
   9 Kva har vel Efraim med gudebilete å gjera?
          Det er eg som svarar han og ser til han.
          Eg er som ein grøn sypress,
          frå meg skal frukta di koma.
          
   

Nordsamisk

5 Mun buoridan sin sin oskkáldasmeahtttunvuođas,
          ja ráhkistan sin oppa váimmus,
          mu moarri lea jorgalan sis eret.
   6 Mun lean Israelii dego suoldni,
          ja son lieđđu dego liljá,
          ruohtastuvvá dego Libanona muorat
   7 ja dahká vesáid.
          Su goargu lea dego oliivamuora guorga,
          su njálgga hádja dego Libanona hádja.
          
   8 Sii ožžot fas ássat su suoivanis,
          sii šaddet dego gilvvagárdi ja liđđot dego viidnemuorra.
          Son lea máinnolmas dego Libanona viidni.
          
   9 Mii dahkamušaid Efraimis lea šat eahpeipmiliiguin?
          Mun lean dat guhte attán vástádusa ja gozihan su.
          Mun lean dego ruonas sypressa.
          Mus bohtet du šaddosat.
          
   

2. lesetekstRom 11,13-20

Bokmål

13 Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt,14 i håp om å kunne egge mitt eget folk til misunnelse og frelse noen av dem.15 Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke da føre til at de blir godtatt? Jo, liv av død!16 Er det første brødet hellig, er hele deigen hellig. Er roten hellig, er greinene det også.17 Noen av greinene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra roten sammen med dem.18 Men innbill deg ikke at du er bedre enn greinene! Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg.19 Kanskje du vil si: «Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.»20 Ja vel, men det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke overmodig, men frykt Gud!

Nynorsk

13 No talar eg til dykk som er av heidningætt. Så sant eg er apostel for heidningane, set eg tenesta mi høgt,14 i håp om at eg kan eggja til misunning dei som er mitt eige kjøt og blod, og frelsa nokre av dei.15 Har det vorte til forsoning for verda at dei vart vraka, kva vil det ikkje då føra til at dei blir godtekne? Jau, liv av død!16 Er det første brødet heilagt, er heile deigen heilag. Er rota heilag, er greinene det òg.17 Nokre av greinene er no avbrotne, og du som var ein vill oljekvist, er poda inn mellom greinene og har fått sevje frå rota saman med dei.18 Men tenk ikkje om deg sjølv at du er betre enn greinene! Gjer du det, så hugs at det er ikkje du som ber rota, men rota som ber deg.19 No vil du kanskje seia: «Greinene vart avbrotne så eg kunne podast inn.»20 Ja vel, men det var vantrua som gjorde at dei vart avbrotne, og det er trua som gjer at du blir ståande. Ver ikkje hovmodig, men ottast Gud!

Nordsamisk

13 Muhto didjiide báhkiniidda mun cealkkán: Báhkiniid apoasttalin mun anán bálvalussan alla árvvus,14 vai mun soaittášin boktit mu álbmotguimmiid gáđašvuođa ja dien láhkái beastit muhtumiid sis.15 Dasgo jos juvddálaččaid hilgojupmi buvttii soabahusa máilbmái, mii dalle dáhpáhuvvá go sii dohkkehuvvojit? Dalle jábmit ožžot eallima!16 Jos vuosttaš láibi mii oaffaruššo lea bassi, de olles dáigi lea bassi. Jos ruohtas lea bassi, de oavssit ge leat basit.
   17 Muhto muhtun oavssit leat dál doddjojuvvon eret, ja don gii ledjet villa oljooaksi, leat laktojuvvon albma ovssiid gaskii ja leat ožžon oasi oljomuora ruohttasa máihllis.18 Muhto ale goarggastala álgoovssiid bálddas! Jos dagat dan, de muitte ahte it don guotte ruohttasa, muhto ruohtas guoddá du!19 Don veaját dadjat: «Duot oavssit doddjojuvvojedje eret vai mun laktojuvvošin daid sadjái.»20 Dát lea duohta, muhto sii doddjojuvvojedje eret danne go eai oskon, ja don bisut go oskkut! Ale čeavlástala, muhto várut!

Jeg kan bli, henge fast på treet, også når stormene slår, fordi det er en bonde som pleier vingården.

Trofast

Er en som blir. En som holder ut. En som ikke gir seg eller gir opp. Men å være tro mot noe, betyr det at det alltid er min oppgave å klamre meg fast i storm og uvær? At hvert menneske er sin egen lykkes smed, og må med egne never holde seg fast i stammen?

Bli i meg, sier Jesus, gang på gang. Bli! Det hadde vært enkelt, om jeg forsto hva det skulle bety; å bli i noe. Når er det lov å gi opp, eller vende seg vekk, når er det lov å si at det er for mye?

Bli i meg

I dag er teksten nesten et motsatt evangelium av det vi lærer i samfunnet ellers. Det er bare på eldresentrene vi finner igjen noen sjeler som synger  ”La oss leve for hverandre”, ellers er mantraene mange og harde om stå alene, være original eller individualist, eller være sin egen lykkes smed. Å spørre om hjelp er ikke det vi gjør lettest.

Om en leser teksten vrangt kan en fort forstå det som et produksjonskrav, også her, om å være flink, og bære frukt. Bli i meg, sier Jesus. Jesus sier ikke klamre deg fast og lag frukt.

Tro fast på at du hører til

Fortellingen i dag handler om å være trofast, tror jeg. På Guds måte. For jeg kan bli, henge fast på treet, også når stormene slår, fordi det er en bonde som pleier vingården, som sørger for gode vekstvilkår og vann og næring, og alt dette andre.

Bli i meg, er et slikt imperativ. Et krav, eller en bønn, et rop, eller et kall, rett og slett. Eller kan det være en konstatering. Å høre til, å være en del av, å være trofast, kan være skremmende og slitsomt, men også være noe av det mest betryggende vi er.

Bli i meg. Det betyr at jeg ikke skal klare alt selv. Det betyr at jeg får høre til. Når stormen rusker i greina du er på, er bonden der og passer på. Når tørsten etter mer næring er der, henger du fast til vinstokken.

Å være trofast, kan få bety dette, tro fast på at du hører til i dette fellesskapet som sammen bærer det mulige og umulige, i den kjærligheten som hele tiden skaper, på gode og vonde dager.

Bli i meg. Fordi du er elsket, fordi du er nødvendig, fordi du hører til, bli i kjærligheten, alltid.

Del