Kamelen og nåløyet

4. søndag i treenighetstiden: PrekentekstMark 10,17-27

Bokmål

17 Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»18 Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud!19 Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.»20 Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.»21 Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»22 Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.
   23 Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!»24 Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er *for dem som stoler på rikdom,• å komme inn i Guds rike.25 Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.»26 Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?»27 Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»
   

Nynorsk

17 Då Jesus skulle fara derifrå, kom det ein mann springande, fall på kne for han og spurde: «Gode meister, kva skal eg gjera så eg kan arva evig liv?»18 Men Jesus sa til han: «Kvifor kallar du meg god? Ingen er god utan éin – det er Gud!19 Boda kjenner du: Du skal ikkje slå i hel, du skal ikkje bryta ekteskapet, du skal ikkje stela, du skal ikkje vitna falskt, du skal ikkje lura til deg noko, æra far din og mor di.»20 Han svara: «Meister, alt dette har eg halde frå eg var ung.»21 Då såg Jesus på han og fekk han kjær. Og han sa: «Éin ting manglar du: Gå bort og sel alt du eig, og gjev det til dei fattige; då skal du få ein skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»22 Då han høyrde dette, fór det ein skugge over andletet hans, og han gjekk sorgtung bort, for han eigde mykje.
   23 Då såg Jesus omkring seg og sa til læresveinane sine: «Kor vanskeleg det blir for dei som eig mykje, å koma inn i Guds rike!»24 Læresveinane vart gripne av otte og undring då han sa det. Men Jesus tok til orde att og sa: «Kor vanskeleg det er, borna mine, å koma inn i Guds rike *for dei som set si lit til rikdom•.25 Det er lettare for ein kamel å gå gjennom eit nålauge enn for ein rik å koma inn i Guds rike.»26 Då vart dei reint forstøkte og sa til kvarandre: «Kven kan då bli frelst?»27 Jesus såg på dei og sa: «For menneske er det umogleg, men ikkje for Gud. Alt er mogleg for Gud.»
   

Nordsamisk

17 Go Jesus lei vuolgimin, de bođii muhtun olmmái viega, luoitádii su ovdii ja jearai: «Buorre oahpaheaddji, maid mun galggan dahkat vai árbešin agálaš eallima?»18 Jesus vástidii: «Manne don gohčodat mu buorrin? Ii oktage leat buorre, earet go Ipmil.19 Don dovddat báhkkomiid: It galgga goddit, it galgga rihkkut náittosdili, it galgga suoládit, it galgga cealkit vearreduođaštusaid, it galgga ovttage beahttit, don galggat gudnejahttit áhčát ja eatnát.»20 Olmmái dajai sutnje: «Oahpaheaddji, buot dáid mun lean doallan nuorravuođa rájes juo.»21 Jesus geahčai sutnje ja anii su ráhkisin ja celkkii: «Velá okta váilu dus: Mana dál ja vuovdde buot opmodagat, ja atte visot váivvážiidda. Dalle oaččut dávvira almmis. Boađe dasto ja čuovo mu!»22 Muhto son šattai lossa millii dán vástádusa dihtii ja manai eret moraš mielain, dasgo son lei hui rikkis.
   23 Jesus geahčai birrasis ja celkkii máhttájeddjiidasas: «Man váttis lea sidjiide geain lea ollu opmodat, beassat Ipmila riikii.»24 Máhttájeaddjit imaštalle Jesusa sániid. Muhto son geardduhii: «Mánát, man váttis lea beassat Ipmila riikii sidjiide geat luhttet riggodagaidasaset!25 Lea álkkit kamelii mannat nállošalmmi čađa go riggái beassat Ipmila riikii.»26 De sii hirpmástuvve vel eanebut ja dadje guhtet guoibmáseaset: «Gii dalle sáhttá bestojuvvot?»27 Jesus geahčai sidjiide ja celkkii: «Olbmuide gal lea veadjemeahttun, muhto ii Ipmilii. Ipmilii buot lea vejolaš.»
   

1. lesetekst1 Mos 25,27-34

Bokmål

27 Guttene vokste opp, og Esau ble en dyktig jeger, en mann som holdt til ute på marken. Jakob ble en rolig mann som holdt seg ved teltene.28 Isak elsket Esau, for Isak spiste gjerne kjøtt av vilt; men Rebekka elsket Jakob.
   29 En gang Jakob holdt på å koke suppe, kom Esau hjem fra marken. Han var sliten.30 Esau sa til Jakob: «Skynd deg, gi meg noe å spise av det røde, det røde du har der, for jeg er sliten!» Derfor kalte de ham Edom.31 Men Jakob sa: «Først må du selge meg førstefødselsretten din!»32 Esau svarte: «Se, jeg holder på å dø! Hva skal jeg med førstefødselsretten?»33 «Sverg på det først!» sa Jakob. Så sverget han og solgte førstefødselsretten sin til Jakob.34 Da ga Jakob ham brød og linsesuppe. Han spiste og drakk, reiste seg og gikk. Slik viste Esau forakt for førstefødselsretten.

Nynorsk

27 Gutane voks opp, og Esau vart ein dugande jeger, ein mann som heldt til ute på marka. Jakob vart ein roleg mann som heldt seg ved telta.28 Isak elska Esau, for Isak åt gjerne kjøt av vilt; men Rebekka elska Jakob.
   29 Ein gong Jakob heldt på å koka suppe, kom Esau heim frå marka. Han var sliten.30 Esau sa til Jakob: «Skund deg, gjev meg noko å eta av det raude, det raude du har der, for eg er sliten!» Difor kalla dei han Edom.31 Men Jakob sa: «Først må du selja meg førstefødselsretten din!»32 Esau svara: «Sjå, eg held på å døy! Kva skal eg med førstefødselsretten?»33 «Sver på det først!» sa Jakob. Så svor han og selde førstefødselsretten sin til Jakob.34 Då gav Jakob han brød og linsesuppe. Han åt og drakk, reiste seg og gjekk. Slik viste Esau forakt for førstefødselsretten.

Nordsamisk

27 Go bártnážat stuoruiga, de Esau šattai čeahpes bivdoolmmájin, gii elii meahcis, muhto Jakob fas lei jaskeslunddot ja orui áinnas goađis.28 Isak ráhkistii eambbo Esaua dasgo son lei váibmil meahciealli birgui, muhto Jakob lei Rebekkai ráhkkáseabbo.29 Oktii, go Jakob lei vuoššan máli, bođii Esau meahcis, čađa váiban ja nelgon,30 ja dajai Jakobii: «Attes mat munnje veaháš duon ruoksada, duon rukses máli, mun lean nealgumin jámas.» Dan dihtii son oaččui nama Edom.31 Muhto Jakob dajai: «Vuovdde munnje vuos du vuosttašriegádeami vuoigatvuođa.»32 Esau vástidii: «Munhan leange aiddo jápmimin, maid mun dalle dagan vuosttašriegádeami vuoigatvuođain?»33 Jakob dajai: «Vuortno vuos munnje!» De Esau vuortnui ja vuvddii Jakobii vuosttašriegádeami vuoigatvuođas.34 Dasto Jakob attii sutnje láibbi ja linsamáli, ja Esau gaccai ja jugai, ja čuožžilii ja manai geidnosis. Nu hálbin Esau anii iežas vuosttašriegádeami vuoigatvuođa.

2. lesetekst1 Kor 9,24-27

Bokmål

24 Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den!25 Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner.26 Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften.27 Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

Nynorsk

24 Veit de ikkje at dei som spring på stadion, dei er alle med i løpet, men berre éin får sigersprisen? Spring då slik at de vinn prisen!25 Alle som er med i kampleikane, må nekta seg alt. Dei gjer det for å vinna ein forgjengeleg krans, men vi for å vinna ein uforgjengeleg.26 Så spring eg ikkje utan mål; eg er ikkje som ein nevekjempar som slår i lause lufta.27 Nei, eg er hard med kroppen min og tvingar han til å lystra, så ikkje eg, som har forkynt for andre, sjølv skal koma til kort.

Nordsamisk

24 Ehpet go dieđe ahte vaikko buot gilvoviehkkit vihket gilvvu, de dušše okta vuoitá bálkkašumi? Vihket dalle nu ahte vuoittášeiddet!25 Juohke gilvvohalli ferte biehttalit alddis buot. Sii dahket dan vai oččošedje nohkavaš vuoitokruvnnu; mii gis dahkat dan vai oččošeimmet nohkameahttun kruvnnu.26 In mun dasto viega mihttomeari haga, in ge čorpmadettiin fáippo guoros áibmui.27 Muhto mun hárjehalan rupmašan garrasit ja bággen dan jeagadit, aman ieš hilgojuvvot, mun gii lean sárdnidan earáide.
   

Vi ønsker belønning for det gode vi får til. Men det er ikke slik vi kommer inn i Guds rike.

«Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.», sier Jesus. Som barn var det vanskelig å få med seg hele historien, men denne setningen bet jeg meg merke i. «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Var det en gåte? En utfordring som skulle løses? Mitt forslag var å lage kamelhårtråd av kamelen, og tre hele igjennom.

«Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»  Mannen fikk ikke det svaret han ville. Hans fromme liv og hans rikdom var ikke det som skulle til for å arve evig liv. Han gikk bedrøvet bort, og Jesus lot han gå.  

Jeg tenker at det er noe veldig menneskelig i spørsmålet fra denne mannen: «Hva skal jeg gjøre?» Vi ønsker å gjøre noe, kontrollere vår egen skjebne. Og vi ønsker å få belønning for det gode vi får til. Men det er ikke slik vi kommer til himmelriket. Og det tror jeg er verre å få høre, jo mer vi har investert. Ikke rart dette utsagnet skaper forskrekkelse.

Men egentlig er det jo kjerne i evangeliet Jesus forkynner her. Kamelen og nåløyet forteller oss at ingen mennesker kan få seg selv inn i Guds rike. Men for Gud er heldigvis alt mulig!

Del