Det er i øynene du ser det!

8. søndag i treenighetstiden: PrekentekstMatt 6,19-24

Bokmål

19 Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler.20 Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler.21 For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.
   22 Øyet er kroppens lampe. Om øyet ditt er klart, er det fordi kroppen er fylt av lys.23 Men om øyet ditt er sykt, er det fordi kroppen er fylt av mørke. Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir ikke da mørket!
   24 Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.

Nynorsk

19 Samla dykk ikkje skattar på jorda, der møll og makk øydelegg og tjuvar bryt seg inn og stel.20 Men samla dykk skattar i himmelen, der verken møll eller makk øydelegg og tjuvar ikkje bryt seg inn og stel.21 For der skatten din er, vil hjartet ditt òg vera.
   22 Auget er kroppens lampe. Er auget ditt klårt, er det fordi kroppen er fylt av lys.23 Men er auget ditt sjukt, er det fordi kroppen er fylt av mørker. Er no lyset i deg mørker, kor djupt blir ikkje mørkret då!
   24 Ingen kan tena to herrar. Han vil hata den eine og elska den andre, eller halda seg til den eine og vanvørda den andre. De kan ikkje tena både Gud og Mammon.

Nordsamisk

19 Allet čohkke alcceseattet dávviriid eatnama ala, gos muohcu ja ruosta bilida, ja gos suollagat gaikot viesuide ja suoládit.20 Muhto čohkkejehket alcceseattet dávviriid albmái, gos ii muohcu ii ge ruosta bilit eai ge suollagat gaikko viesuid ja suolát.21 Dasgo gos du dávvir lea, doppe lea du váibmu ge.
   22 Čalbmi lea rupmaša čuovga. Jos du čalbmi lea dearvvaš, de oppa rumaš čuvgejuvvo.23 Muhto jos du čalbmi lea buozas, de oppa du rumaš lea seavdnjadas. Jos nappo čuovggas mii lea du siste, lea seavdnjadas, man seavdnjat lea dalle seavdnjadas!24 Ii oktage sáhte bálvalit guokte isida. Son vašuhivččii nuppi ja ráhkistivččii nuppi, dahje bisošii nuppi luhtte ja badjelgeahčašii fas nuppi. Ehpet dii sáhte bálvalit sihke Ipmila ja mammona.
   

1. lesetekst2 Mos 32,1-4.30-35

Bokmål

1 Da folket så at Moses drøyde med å komme ned fra fjellet, samlet de seg om Aron og sa til ham: «Kom og lag en gud til oss som kan gå foran oss! For vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, mannen som førte oss opp fra Egypt.»2 Aron sa til dem: «Ta gullringene av ørene på konene, sønnene og døtrene deres, og kom med dem til meg!»3 Da tok hele folket av seg gullringene som de hadde i ørene, og kom til Aron med dem.4 Han tok imot gullet, formet det med meisel og støpte en kalv. Så ropte de: «Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra Egypt!»

30 Dagen etter sa Moses til folket: «Dere har gjort en stor synd. Men nå vil jeg gå opp til Herren; kanskje kan jeg skaffe soning for synden deres.»31 Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: «Dette folket har gjort en stor synd! De har laget seg en gud av gull.32 Tilgi nå syndene deres! Kan du ikke det, så stryk meg ut av boken du skriver i!»33 Da svarte Herren: «Den som synder mot meg, stryker jeg ut av min bok.34 Gå nå og led folket dit jeg har sagt deg! Se, min engel skal gå foran deg. Men på regnskapets dag skal jeg gjøre opp regnskap med dem for syndene deres.»35 Slik straffet Herren folket fordi de hadde fått laget gullkalven, den som Aron laget.

   

Nynorsk

1 Då folket såg at Moses drygde med å koma ned frå fjellet, flokka dei seg om Aron og sa til han: «Kom og lag ein gud til oss som kan gå føre oss! For vi veit ikkje kva som har hendt med denne Moses, mannen som førte oss opp frå Egypt.»2 Aron sa til dei: «Ta gullringane av øyra på konene, sønene og døtrene dykkar og kom med dei til meg!»3 Då tok heile folket av seg gullringane som dei hadde i øyra, og kom til Aron med dei.4 Han tok imot gullet, forma det med meisel og støypte ein kalv. Så ropa dei: «Dette er guden din, Israel, han som førte deg opp frå Egypt!»

30 Dagen etter sa Moses til folket: «De har gjort ei stor synd. Men no vil eg gå opp til Herren, kanskje kan eg skaffa soning for synda dykkar.»31 Så gjekk Moses tilbake til Herren og sa: «Dette folket har gjort ei stor synd! Dei har laga seg ein gud av gull.32 Tilgjev no syndene deira! Kan du ikkje, så stryk meg ut av boka du skriv i!»33 Då svara Herren: «Den som syndar mot meg, stryk eg ut av boka mi.34 Gå no og før folket dit eg har sagt deg! Sjå, engelen min skal gå føre deg. Men på rekneskapsdagen skal eg gjera opp rekneskap med dei for syndene deira.»35 Slik straffa Herren folket fordi dei hadde fått laga gullkalven, den som Aron hadde laga.

   

Nordsamisk

1 Go álbmot oinnii ahte Moses ádjánii iige boahtán vulos váris, de sii čoahkkanedje Arona birra ja árvaledje sutnje: «Daga midjiide ipmila guhte manná min ovdalis. Dasgo mii eat dieđe mii lea dáhpáhuvvan dien Mosesii, sutnje gii doalvvui min eret Egyptas.»2 Aron celkkii sidjiide: «Gaikot gollerieggáid mat leat din áhkáid, bártniid ja nieiddaid beljiin ja buktet daid munnje.»3 Buohkat gaiko gollerieggáid beljiin ja bukte daid Aronii.4 Son vuostáiválddii golli sin giedas ja dagai gollis leikejuvvon burrogálbbi. De álbmot celkkii: «Israel, dát lea du Ipmil guhte doalvvui du eret Egyptas!»

30 Maŋit beaivvi Moses celkkii álbmogii: «Dii lehpet suddudan sakka. Mun áiggun dál goargŋut Hearrá lusa, nago de sáhtášin soabahit din suttu.»31 De Moses máhcai Hearrá lusa ja sártnui: «Vuoi Hearrá, dát álbmot lea dahkan stuorra suttu, sii leat dahkan alcceseaset ipmila gollis.32 Vare don dál attášit sidjiide sin suttu ándagassii! Muhto jos it, de sihko mu nama eret girjjistat.»33 Muhto Hearrá vástidii Mosesii: «Mun sihkun dan olbmo girjjistan gii lea suddudan mu vuostái.34 Vuolgge dal ja doalvvo álbmoga dan eatnamii man mun lean dutnje almmuhan. Mu eŋgel manná du ovdalis. Muhto mu ozahallanbeaivvi mun áiggun mávssahit sidjiide sin suttu.»35 Nu Hearrá ráŋggáštii álbmoga danin go sii ledje ráhkadan burrogálbbi, dan maid Aron duddjui.

2. lesetekst1 Joh 2,15-17

Bokmål

15 Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg.16 For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden.17 For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid.

Nynorsk

15 Elsk ikkje verda og heller ikkje det som er i verda! Den som elskar verda, har ikkje kjærleiken til Far i seg.16 For alt her i verda – lysta i kroppen, lysta som styrer auga, og skrytet av det ein eig – det er ikkje av Far, men av verda.17 Verda forgår med all si lyst, men den som gjer Guds vilje, blir verande til evig tid.

Nordsamisk

15 Allet ráhkis máilmmi, allet ge dan mii lea máilmmis! Jos guhtege ráhkista máilmmi, de Áhči ráhkisvuohta ii leat su siste.16 Dasgo buot mii lea dán máilmmis, oaččálaš anistupmi ja čalmmiid anistupmi ja goargadis eallin, ii boađe Áhčis, muhto máilmmis.17 Ja máilbmi duššá buot himuidisguin, muhto dat guhte dahká Ipmila dáhtu, bissu agálašvuhtii.
   

Jeg har opplevd det mange ganger. Når de kommer til det første møtet i sorggruppa, kommer de sorgtunge og triste.

Jeg har opplevd det mange ganger. Når de kommer til det første møtet i sorggruppa, kommer de sorgtunge og triste. Øynene stirrer tomt ut i luften. De mangler lys – det er som om strømmen har gått i huset. Det er i øynene på folk du ser det.

«Øyet er kroppens lampe,» sier Jesus i søndagens prekentekst. «Hvis øyet ditt er sykt, er det fordi kroppen er fylt av mørke!» Det er et bilde som jeg kan kjenne meg igjen i. Vi som bor her nordpå, er vant til mørketid. Men sorgens mørketid er vanskeligere å takle. Den kan vare i både måneder og år. Da trenger vi hjelp til å finne fram i mørket. Heldigvis har jeg også opplevd hvordan lyset har blitt tent igjen i sorgtunge øyne etter noen måneder i sorggruppa, og lysten til å leve bobler opp igjen fra dypet.

Det er ikke bare Jesus som kan tenne lyset igjen i et hus hvor strømmen har gått. Oftest bruker han andre mennesker til denne jobben. Jeg hørte ei vakker historie fra gamle dager om en mann som stod på en liten høyde utenfor byen og så hvordan gatelyktene ble tent rundt i byen. Dette var før strømmen kom, så det var gasslykter. De ble tent ved at lyktetenneren stakk en stav med et lite flammebluss opp i lykta og antente gassen. Mannen tenkte med seg selv: Lyktetenneren er et fint eksempel på hva et godt menneske er. De gjør lite vesen av seg, og kanskje legger vi ikke merke til dem. Vi vet bare at de har gått forbi når vi ser alle lysene de har etterlatt seg.

Når lyset tennes igjen i slitne øyne og lysten til å leve kommer tilbake, da får man også et annet perspektiv på livet. Da blir disse ordene fra Mesteren enda mer aktuelle: «Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, der vil også hjertet ditt være!»

Del