Søndagstanker

 

Prekentekst 23.07.17
7. søndag i treenighetstiden

1 
    Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. 2 Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» 3 Da fortalte han dem denne lignelsen: 4 «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? 5 Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. 6 Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ 7 Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. 8 Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? 9 Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ 10 På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»

1 Sarai, Abrams kone, fødte ham ingen barn. Men hun hadde en egyptisk slavekvinne som het Hagar. 2 Sarai sa til Abram: «Hør på meg: Herren har hindret meg i å føde barn. Gå nå inn til slavekvinnen min! Kanskje får jeg en sønn ved henne.» Og Abram hørte på det Sarai sa. 3 Og Abrams kone Sarai tok Hagar, den egyptiske slavekvinnen sin, og ga henne til kone for Abram, mannen sin. Abram hadde da bodd ti år i landet Kanaan. 4 Han gikk inn til Hagar, og hun ble med barn. Men da hun oppdaget at hun var med barn, så hun ned på husfruen sin. 5 Da sa Sarai til Abram: «Det er din skyld at jeg blir krenket! Jeg ga min slavekvinne i din favn, men da hun oppdaget at hun var med barn, så hun ned på meg. Herren skal dømme mellom meg og deg!» 6 Abram sa til Sarai: «Se, slavekvinnen er i din hånd. Gjør hva du vil med henne.» Og Sarai ydmyket henne, så hun rømte fra henne.
    7 Herrens engel fant henne ved en vannkilde i ørkenen, ved kilden på veien til Sjur. 8 Han sa: «Hagar, Sarais slavekvinne, hvor kommer du fra, og hvor går du hen?» Hun svarte: «Jeg rømmer fra Sarai, husfruen min.» 9 Og Herrens engel sa til henne: «Vend tilbake til husfruen din og la deg ydmyke under hennes hånd!» 10 Herrens engel sa: «Stor vil jeg gjøre din ætt, så stor at den ikke kan telles.» 11 Så sa Herrens engel til henne:
          «Se, du er med barn
          og skal føde en sønn.
          Du skal gi ham navnet Ismael,
          for Herren har hørt at du ble ydmyket.
          
    12 Han skal bli et villesel av et menneske.
          Hans hånd skal være vendt mot alle
          og alles hånd mot ham.
          Rett imot alle sine slektninger
          skal han slå seg ned.»
13 Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: «Du er en gud som ser meg.» For hun sa: «Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?»

7 Mine kjære, la oss elske hverandre!
          For kjærligheten er fra Gud,
          og hver den som elsker, er født av Gud
          og kjenner Gud.
          
    8 Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
          for Gud er kjærlighet.
          
    9 Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss,
          at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden
          for at vi skulle leve ved ham.
          
    10 Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
          men at han har elsket oss
          og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

1 
    Alle tollarane og syndarane heldt seg nær ved Jesus og høyrde på han. 2 Men farisearane og dei skriftlærde murra og sa seg imellom: «Denne mannen tek imot syndarar og et i lag med dei.» 3 Då fortalde han dei denne likninga: 4 «Om ein av dykk har hundre sauer og mistar éin av dei, lèt han ikkje då dei nittini vera att ute i øydemarka og går av stad og leitar etter den bortkomne sauen til han finn han? 5 Og når han har funne han, blir han glad og tek han på akslene sine. 6 Straks han kjem heim, kallar han saman vener og naboar og seier til dei: ‘Gled dykk med meg! Eg har funne att den sauen som var bortkomen.’ 7 Eg seier dykk: På same måten er det større glede i himmelen over éin syndar som vender om, enn over nittini rettferdige som ikkje treng omvending. 8 Eller om ei kvinne har ti sølvpengar og mistar éin, tenner ho ikkje då ei lampe og sopar heile huset og leitar vel til ho finn han? 9 Og når ho har funne han, kallar ho saman veninner og nabokoner og seier: ‘Gled dykk med meg! Eg har funne att det pengestykket eg hadde mista.’ 10 På same måten, seier eg dykk, blir det glede mellom Guds englar over éin syndar som vender om.»

1 Kona til Abram, Sarai, fødde han ingen born. Men ho hadde ei egyptisk slavekvinne som heitte Hagar. 2 Sarai sa til Abram: «Høyr på meg: Herren har hindra meg i å føda born. Gå no inn til slavekvinna mi! Kanskje får eg ein son ved henne.» Og Abram høyrde på det Sarai sa. 3 Kona til Abram, Sarai, tok då den egyptiske slavekvinna si, Hagar, og gav henne til kone for Abram, mannen sin. Abram hadde då budd ti år i landet Kanaan. 4 Han gjekk inn til Hagar, og ho vart med barn. Men då ho oppdaga at ho var med barn, såg ho ned på husfrua si. 5 Då sa Sarai til Abram: «Det er di skuld at eg blir krenkt! Eg gav slavekvinna mi i din famn, men då ho oppdaga at ho var med barn, såg ho ned på meg. Herren skal dømma mellom meg og deg!» 6 Abram sa til Sarai: «Sjå, slavekvinna er i di hand. Gjer kva du vil med henne.» Og Sarai audmjuka henne, så ho rømde frå henne.
    7 Herrens engel fann henne ved ei vasskjelde i ørkenen, ved kjelda på vegen til Sjur. 8 Han sa: «Hagar, Sarais slavekvinne, kvar kjem du frå, og kvar skal du av?» Ho svara: «Eg rømmer frå Sarai, husfrua mi.» 9 Og Herrens engel sa til henne: «Vend attende til husfrua di og lat deg audmjuka under hennar hand!» 10 Herrens engel sa: «Stor vil eg gjera ætta di, så stor at ingen kan telja henne.» 11 Så sa Herrens engel til henne:
          «Sjå, du er med barn
          og skal føda ein son.
          Han skal du kalla Ismael,
          for Herren har høyrt at du vart audmjuka.
          
    12 Han skal bli eit villesel av eit menneske.
          Handa hans skal vera vend mot alle
          og alle hender mot han.
          Rett imot alle slektningane sine
          skal han slå seg ned.»
13 Då sette ho dette namnet på Herren som hadde tala til henne: «Du er ein gud som ser meg.» For ho sa: «Har eg her verkeleg sett han som ser meg?»

7 Mine kjære, lat oss elska kvarandre,
          for kjærleiken er frå Gud,
          og kvar den som elskar, er fødd av Gud
          og kjenner Gud.
          
    8 Den som ikkje elskar, har aldri kjent Gud,
          for Gud er kjærleik.
          
    9 I dette vart Guds kjærleik openberra mellom oss,
          at han sende sin einborne Son til verda
          så vi skulle ha liv ved han.
          
    10 Ja, dette er kjærleiken, ikkje at vi har elska Gud,
          men at han har elska oss
          og sendt sin eigen Son til soning for syndene våre.

1 Tuollárat ja suttolaččat bohte Jesusa lusa gullan dihtii su. 2 Farisealaččat ja čálaoahppavaččat nimmoredje ja dadje: «Dát olmmái vuostáiváldá suttolaččaid ja borada singuin.» 3 De Jesus muitalii sidjiide dán veardádusa:
    4 Jos muhtumis dis leat čuođi sávzza, ja okta láhppo, ii go son dalle guođe dan ovccilogiovcci meahccái ja oza dan ovtta mii lea láhppon dassážii go gávdná dan? 5 Ja go gávdná dan, de illosa ja lokte dan olggiidis ala. 6 Go son boahtá ruoktot, de čohkke ustibiiddis ja siidaguimmiidis ja dadjá sidjiide: «Illudehket muinna, dasgo mun lean gávdnan sávzan mii lei láhppon.» 7 Mun cealkkán didjiide: Seammá láhkái šaddá almmis ge stuorit illu ovtta suttolačča dihtii gii dahká jorgalusa, go ovccilogiovcci vanhurskása dihtii geat eai dárbbaš jorgalusa.
    8 Dahje jos nissonis leat logi silbaruđa ja son láhppá ovtta, ii go son dalle cahkket čuovgga ja suohpalastte buot vistti ja oza dárkilit dassážii go gávdná dan? 9 Ja go lea gávdnan dan, de gohčču čoahkkái ustibiiddis ja siidaguoibmenissoniid ja dadjá: «Illudehket muinna, go mun lean gávdnan ruđa man ledjen láhppán.» 10 Mun cealkkán didjiide: Seammá láhkái illudit Ipmila eŋgelat ovtta suttolačča dihtii guhte dahká jorgalusa.
   

1 Sarai, Abrama áhkká, ii lean riegádahttán boadnjásis máná. Muhto Sarajis lei egyptalaš šlávvanieida gean namma lei Hagar. 2 Sarai dajai Abramii: "Hearrá ii leat suovvan mu riegádahttit. Veallá mu šlávvanieiddain; son veadjá riegádahttit munnje máná." Abram gulai Saraja. 3 Go Abram lei ássan logi jagi Kanaanis, de su áhkká Sarai attii egyptalaš šlávvanieiddas Hagara sutnje áhkkán. 4 Abram veallái Hagariin, ja Hagar šattai áhpeheapmin. Go Hagar oinnii ahte son lea áhpeheapmin, de son fuonášišgođii eamidis. 5 Dalle Sarai dajai Abramii: "Mun lean loavkiduvvon, ja dat lea du sivva. Mun adden iežan šlávvanieidda du fátmái, muhto son lea fuonášan mu dan rájes go oinnii ahte lea áhpeheapmin. Vare Hearrá dubmešii munno gaskka!" 6 Abram dajai Sarajii: "Son lea du šlávvanieida. Daga sutnje maid dáhtut." Ja Sarai vuolidii Hagara nu ahte son báhtarii sus.
    7 Hearrá eŋgel deaivvai Hagara meahcis ájagáttis Šura geainnu guoras. 8 Son jearai: "Hagar, Saraja šlávvanieida, gos don leat boahtimin ja gosa mannamin?" Hagar vástidii: "Mun lean báhtareamen eamidisttán Sarajis." 9 Dalle Hearrá eŋgel dajai sutnje: "Máhca eamidat lusa ja vuollán su gieđa vuollái." 10 Hearrá eŋgel dajai vel sutnje: "Mun dagan du náli nu eatnagin ahte dat ii leat lohkamis." 11 De Hearrá eŋgel dajai sutnje:
          "Don leat áhpeheapmin,
          ja go riegádahtát bártni,
          de gohčo su Ismaelin,
          danne go Hearrá lea gullan
          du luoibmasa.
          
    12 Du bárdni lea dego meahciásen,
          son lea gazzalagaid buohkaiguin
          ja buohkat suinna,
          son lea vuostálagaid
          buot vieljaidisguin."
    13 Hagar gohčui Hearrá gii lei sárdnon suinna, namain "Ipmil gii oaidná mu". Son oainnat jurddašii: "Leango mun dán báikkis duođaid oaidnán su gii oaidná mu?"

7 Ráhkkásiiddán, ráhkistehkot guhtet guimmiideamet! Dasgo ráhkisvuohta boahtá Ipmilis, ja juohkehaš guhte ráhkista, lea riegádan Ipmilis ja dovdá Ipmila. 8 Dat guhte ii ráhkis, ii dovdda Ipmila, dasgo Ipmil lea ráhkisvuohta. 9 Nu lea Ipmila ráhkisvuohta almmustuvvan min gaskii ahte son vuolggahii áidnoriegádan Bártnis máilbmái vai mii ealášeimmet su bokte. 10 Ráhkisvuohta ii leat dat ahte mii leat ráhkistan Ipmila, muhto ahte son lea ráhkistan min ja vuolggahan Bártnis min suttuid soabahussan.
   

Gledene som varer

Det handler om bortkomne sauer og forsvunne mynter. Jesus snur ting på hodet og setter gjeteren og kvinnen fra Luk. 15 i førersetet når de leter hvileløs i sin grenseløse godhet.   

Det slår meg at eieren og kvinnen oftest har oppført seg annerledes. Jeg tenker på hvordan de som oss har mange verdier i form av hva vi får til, eller hva vi kan bidra med. Vår integritet og vår vellykkethet – dette som også preget fariseerne og de skriftlærde – kommer ofte i første rekke.  Kanskje er vi mange som tilsynelatende fremstår som vellykkede, også i kristne sammenhenger, og som har lett for å framheve kunnskap og visdom. Vi tenker på aktive mennesker som gjør en innsats og står på alltid kan regnes med. Og det er mye bra i det. Men hva når noe blir borte? Sauen og myntene har det til felles at noe går tapt, slik også evnene og egenskapene som gir oss identitet kan falle bort. Selv har jeg opplevd det. Fra å være aktiv og sosial som prest sliter jeg med å finne ord og balanse. Enkle ord og uttrykk stopper opp, og jeg trenger hjelp for å få tilbake en normal språkevne.

Både på mine vegne og sauene og mynten, ja alle som sliter med livet, så blir denne teksten ekstra viktig for meg, og lærer meg noe nytt om tro. Tro er å bli funnet der jeg til enhver tid er i livet. Tro er å vite at den Gud som skapte meg og formet meg i sine hender i enda større grad har et hjerte for nettopp meg og for deg. Vår verdi ligger i hvem vi er.

Det fortelles at Torvald Stoltenberg kjørte rundt i Oslos gater for å finne sin umistelige datter. Han kunne ikke slå seg til ro. Slik er det for oss. Gjeteren, kvinnen i huset er Jesus som leter etter det som har kommet bort og forteller oss om at vi er elsket gjennom at han kommer til oss, og når han finner oss skapes det en glede i himmelrik som er sterkere enn noe.

Det er godt å kjenne at gledene er avgjørende.  Gleden i Jesus varer for alltid. Den slipper oss aldri!

Skrevet av

Harald Daasvand

Nettprest  

17.07.17

Skriv en kommentar

Vi har hatt litt problemer med useriøse kommentarer og spam i det siste. Vi ber deg derfor skrive inn svaret på regnestykket under for å legge inn en kommentar.

Arkiv

Abonner på Søndagstanker

Møt nettprestene Marie Skarrebo Holmen er opptatt Marie Skarrebo Holmen er pålogget Møt nettprestene Einar Vannebo er opptatt Einar Vannebo er pålogget Møt nettprestene Inger Bækken er opptatt Inger Bækken er pålogget Møt nettprestene Janne Sukka er opptatt Janne Sukka er pålogget Møt nettprestene Eli Kristin Flåten er opptatt Eli Kristin Flåten er pålogget Møt nettprestene Pernille Astrup er opptatt Pernille Astrup er pålogget Møt nettprestene Lena Rebekka Risnes er opptatt Lena Rebekka Risnes er pålogget Møt nettprestene Britt Aanes Ekhougen er opptatt Britt Aanes Ekhougen er pålogget Møt nettprestene Roger Brevik er opptatt Roger Brevik er pålogget Møt nettprestene Maria Paulsen Skjerdingstad er opptatt Maria Paulsen Skjerdingstad er pålogget Møt nettprestene Ingrid Nyhus er opptatt Ingrid Nyhus er pålogget Møt nettprestene Ingunn Grytnes Kristensen er opptatt Ingunn Grytnes Kristensen er pålogget Møt nettprestene Karoline Astrup er opptatt Karoline Astrup er pålogget Møt nettprestene Line Kvalvaag er opptatt Line Kvalvaag er pålogget Møt nettprestene Asle Tveit er opptatt Asle Tveit er pålogget Møt nettprestene Harald Daasvand er opptatt Harald Daasvand er pålogget Møt nettprestene Knut Nåtedal er opptatt Knut Nåtedal er pålogget