Allerede, men ennå ikke

2. søndag i adventstiden: PrekentekstJoh 16,21-24

Bokmål

21 Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden.22 Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
   23 På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn.24 Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.

Nynorsk

21 Når ei kvinne skal føda, er ho uroleg, for tida hennar er komen. Men når ho har fått barnet, hugsar ho ikkje lenger kor vondt ho hadde, så glad er ho fordi eit menneske er fødd til verda.22 På same måten er det med dykk. No er de fylte av sorg, men eg skal sjå dykk att, og hjartet dykkar skal gleda seg, og den gleda skal ingen ta ifrå dykk.
   23 Den dagen skal de ikkje spørja meg om noko. Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Bed de Far om noko, skal han gje dykk det i mitt namn.24 Til no har de ikkje bede om noko i mitt namn. Be, så skal de få, slik at gleda dykkar kan vera fullkomen.

Nordsamisk

21 Nisu guhte lea riegádahttimin, váivašuvvá go su áigi lea boahtán. Muhto go mánná lea riegádan, de son ii muitte šat bákčasiiddis ilu dihtii go olmmoš lea riegádan máilbmái.22 Dii ge lehpet dál morrašis, muhto mun oainnán din fas, ja din váimmut illudit, ii ge oktage sáhte váldit dis ilu eret.
   23 Dan beaivvi dii ehpet jeara mus maidege. Duodaid, duodaid, mun cealkkán didjiide: Maid ihkinassii dii átnubehtet Áhcis, dan son addá didjiide mu nammii.24 Dássážii dii ehpet leat rohkadallan maidege mu nammii. Átnot, de oažžubehtet, vai din illu šattašii ollisin.
   

1. lesetekstJes 2,1-5

2. lesetekstHebr 10,35-39

Bokmål

35 Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn.36 Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet.
          
   37  For ennå er det bare en kort stund,
           så kommer han som skal komme,
           og han skal ikke drøye.
          
   38  Min rettferdige skal leve ved tro;
           men trekker han seg unna,
           har min sjel ingen glede i ham.
39 Men vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt; vi er av dem som tror og berger sin sjel.

Nynorsk

35 Kast ikkje bort frimodet dykkar! For det gjev stor løn.36 De treng tolmod, så de kan gjera Guds vilje og vinna det som er lova.
          
   37  For enno er det berre ei lita stund,
           så kjem han som skal koma,
           og han skal ikkje dryga.
          
   38  Min rettferdige skal leva ved tru;
           men dreg han seg unna,
           har mi sjel inga glede i han.
39 Men vi er ikkje av dei som dreg seg unna og går fortapt, men av dei som trur og bergar si sjel.

Nordsamisk

35 Allet nappo bálkes eret roahkkatvuođadet, dasgo dat oažžu stuora bálkká.36 Dii dárbbašehpet stuora gierdavašvuođa, vai sáhtášeiddet ollašuhttit Ipmila dáhtu ja oažžut dan mii lea lohpiduvvon didjiide.
   37 Dasgo:
        Oanehis áigi vel, dušše oanehis áigi,
        de boahtá son guhte galgá boahtit,
        ii ge son ádján.
   38 Mu vanhurskkis bálvaleaddji oažžu eallit go osku,
        muhto jos luohpá,
        de mu siellu ii dohkket su.
   39 Mii eat gula sidjiide guđet geassádit ja mannet gáđohussii, muhto sidjiide guđet oskot ja bestet sieluset.
   

Men hvor skal vi gå vi arme små, med våre bønner det er tårer på?

I søndagens tekst kommer det frem et håp, et håp om fremtiden, om når Jesus kommer igjen. For mange er adventstiden mørk og vanskelig. Og nettene kan være enda vanskeligere enn dagene. Poeten Trygve Skaug har skrevet ny tekst til den kjente salmen «Her kommer dine arme små». Teksten han har skrevet sier noe om disse vanskelige nettene, dagene og minuttene, og hvordan man kan leve i spenningen mellom realiteten vi lever i nå og håpet om det som kommer. 
Her kommer dine arme små
O Jesus i din stall å gå
Opplys enhver i sjel og sinn
å finne veien til deg inn
Men hvor skal vi gå vi arme små, 
med våre bønner det er tårer på.
Vi har stått i regnet - stått i vind
Vi har lyttet etter stemmen din
Jesus du som aldri leder vill
vi har spurt oss hvordan det gikk til
At om dagen var det lett å tru;
så kom natta, Jesus - hvor var du
Vi som en gang sprang med sang imot
begravde hjertet i det som vi forlot
Vi holdt høyre hånd mot himmelen
mens den venstre holdt så hardt igjen
Vi ble reist fra hjørnet på din dag
Vi sugde nåden inn i fulle drag
Men når vi med håp så oss omkring
stod vi fortsatt der med ingenting
Så her står vi nå i flokk på rad
med en sang det stiger frostrøyk av
Og en bønn med himmel her på jord
i en natt som kjennes alt for stor
Del