10. søndag i treenighetstiden

10. søndag i treenighetstiden: PrekentekstMark 11,25-26

Bokmål

25 Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres.26 *Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres misgjerninger.•»

Nynorsk

25 Men når de står og bed og har noko å klaga ein annan for, så tilgjev han. Då skal òg Far dykkar i himmelen tilgje dykk misgjerningane dykkar.26 *Men om de ikkje tilgjev, skal heller ikkje Far dykkar i himmelen tilgje dykkar misgjerningar.•»

Nordsamisk

25 Ja go čuožžubehtet rohkadallamin, de addet ándagassii buot unohasvuođaid mat dis leat guđege vuostá. Dalle maiddái din Áhčči gii lea almmis, addá didjiide ándagassii din rihkkumiid.26 Muhto jos ehpet atte ándagassii, de ii din almmálaš Áhččige atte didjiide ándagassii din rihkkumiid.”

1. lesetekst1 Mos 33,1-11

Bokmål

1 Jakob så opp og fikk øye på Esau, som kom med fire hundre mann. Da fordelte han barna mellom Lea, Rakel og de to slavekvinnene.2 Han stilte slavekvinnene og barna deres lengst framme, Lea og barna hennes bak dem og Rakel med Josef bakerst.3 Selv gikk han foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, til han kom bort til broren sin.4 Men Esau sprang imot ham og omfavnet ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og de gråt.5 Esau så opp og fikk øye på kvinnene og barna. Da sa han: «Hvem er det du har med deg?» Jakob svarte: «Det er de barna som Gud i sin nåde har gitt din tjener.»6 Slavekvinnene kom da fram med barna sine og bøyde seg til jorden.7 Lea kom også fram med barna sine og bøyde seg. Til slutt gikk Josef og Rakel fram og bøyde seg.
   8 Esau spurte: «Hva ville du med hele den flokken jeg møtte?» «Jeg ville at min herre skulle se på meg med velvilje», svarte han.9 Da sa Esau: «Jeg har rikelig, bror. Behold du det som er ditt!»10 «Nei, kjære deg», svarte Jakob, «ser du på meg med velvilje, så ta imot gaven min! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg.11 Ta nå imot gaven som jeg lot sende deg! For Gud har vært nådig mot meg, og jeg har alt jeg trenger.» Jakob ba ham så inntrengende at han tok imot gaven.
   

Nynorsk

1 Jakob såg opp og fekk auge på Esau, som kom med fire hundre mann. Då fordelte han borna mellom Lea, Rakel og dei to slavekvinnene.2 Han stilte slavekvinnene og borna deira fremst, Lea og borna hennar bak dei og Rakel med Josef sist.3 Sjølv gjekk han føre dei og bøygde seg sju gonger til jorda, til han kom bort til bror sin.4 Men Esau sprang imot han, slo armane rundt han, kasta seg om halsen på han og kyste han. Og dei gret.5 Esau såg opp og fekk auge på kvinnene og borna. Då sa han: «Kven er det du har med deg?» Jakob svara: «Det er dei borna som Gud i sin nåde har gjeve tenaren din.»6 Slavekvinnene kom då fram med borna sine og bøygde seg til jorda.7 Lea kom òg fram med borna sine og bøygde seg. Til slutt gjekk Josef og Rakel fram og bøygde seg.
   8 Esau spurde: «Kva ville du med heile den flokken eg møtte?» «Eg ville at min herre skulle sjå på meg med velvilje», svara han.9 Då sa Esau: «Eg har rikeleg, bror. Ta du vare på det som ditt er!»10 «Nei, kjære deg», svara Jakob, «ser du på meg med velvilje, så ta imot gåva mi! For då eg såg andletet ditt, var det som eg såg Guds eige andlet; så venleg var du mot meg.11 Ta no imot gåva som eg lét senda deg! For Gud har vore nådig mot meg, og eg har alt eg treng.» Jakob bad han så inntrengjande at han tok imot gåva.
   

Nordsamisk

1 Go Jakob geahčastii, de son oinnii Esau boahtimin, ja njeallječuođi olbmá suinna. Dalle Jakob juogadii mánáid Leai, Rakelii ja goappašiid šlávvanissoniidda.2 Son bijai šlávvanissona guoktá mánáideaskkaguin ovddimussii, Lea mánáidisguin sin maŋŋelii ja Rakela ja Josefa maŋimussii.3 Ieš son váccii sin ovddas ja gopmirdii čieža geardde eatnamii dassážii go bođii vieljas lahka.4 Muhto Esau viehkalii su ovddal ja fátmmastii su, dollii su birra čeabeha ja cummistii su. Ja soai čieruiga.
   5 Go Esau fuomášii nissoniid ja mánáid, de son jearai: “Geat dát leat geat dus leat dás?” Jakob vástidii: “Dat leat mánát geaid Ipmil lea addán munnje, du bálvaleaddjái.”6 De šlávvanissonat bođiiga lagabuidda mánáideaskkaguin ja gopmirdeigga eatnamii.7 Maiddái Lea ja su mánát bohte ja sii gopmirdedje eatnamii, ja maŋimužžan bođiiga Josef ja Rakel ja gopmirdeigga eatnamii.
   8 Esau jearai: “Mat ledje dat olbmát ja ealut mat bohte mu njeaiga?” Jakob vástidii: “Mun áigon addit juoidá hearrásan, vai gávnnan árpmu du čalmmiin.”9 Esau dajai: “Mus lea galle. Vieljažan, ane don dan mii lea du.”10 Muhto Jakob dajai: “Ii fal nu! Jos mun leaččan gávdnan árpmu du čalmmiin, de váldde vuostá mu attáldaga. Mun lean boahtán du ovdii nugo olmmoš boahtá Ipmila ovdii, ja don leat leamaš munnje árbmugas.11 Váldde nappo dán attáldaga maid mun lean buktán dutnje, dasgo Ipmil lea leamaš munnje árbmugas ja mus lea buot maid dárbbašan.” Ja Jakob ánuhii Esau sakka, ja Esau válddii attáldaga.
   

2. lesetekstEf 4,29-32

Bokmål

29 La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på.30 Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag.31 Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap.32 Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.

Nynorsk

29 Lat ikkje eit einaste ròte ord koma frå dykkar munn! Sei berre det som godt er, og som tener til oppbygging der det trengst, så det kan bli til velsigning for dei som høyrer på.30 Gjer ikkje Guds heilage Ande sorg, for Anden er seglet de ber til den dagen de skal friast ut.31 Ver ikkje harde, hissige og sinte, og hald opp med skrål og spott og all annan vondskap.32 Ver gode mot kvarandre og vis medkjensle, så de tilgjev kvarandre, liksom Gud har tilgjeve dykk i Kristus.

Nordsamisk

29 Allet divtte guohca ságaid boahtit njálmmisteattet, muhto sárdnot dakkára mii lea ávkkálaš, mii duddjo buori ja lea dárbbašlaš, vai dat lea buressivdnádussan daidda geat gullet.30 Allet moraštahte Ipmila Bassi Vuoiŋŋa gean dii lehpet ožžon seailan lonástusa beaivvi várás.31 Hilgot buotlágan bahčavuođa, suhtu, vaši, riidaleami ja bilkideami, buot bahávuođa.32 Lehket baicce gaskaneattet ustitlaččat ja váibmoláđđásat ja addet ándagassii guhtet guimmiidasadet, nugo Ipmil lea addán didjiide ándagassii Kristusa dihte.

Den vakre og vanskelige tilgivelsen

Smak på ordet: tilgivelse. Så fullt av nåde, så fullt av muligheter til å legge noe bak seg med håp om en bedre fremtid. Tilgivelse er av kristendommens viktigste ord, det står der og lyser midt i Fadervår: «Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.»

Tilgivelse er et viktig ord, men det er også et farlig ord. Det kan brukes som maktmiddel der noen krever at offeret skal tilgi overgriperen, kanskje før overgriperen har tatt et oppgjør med seg selv. En slik misbruk av tilgivelsen kan være et overgrep i seg selv. Offeret eier tilgivelsen og velger selv hva som eventuelt skal tilgis og når det skal skje.

Det er viktig å understreke dette i kirka, særlig når tilgivelsens budskap får en knapp form som i dagens tekst. «Når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi han, for at deres far i himmelen skal tilgi misgjerningene deres». Setningen kan forstås som at det å tilgi er en gjerning et offer må gjennomføre for å gjøre seg fortjent til Guds tilgivelse. Slik er det ikke! Gud er på ofrenes side, Gud reiser opp de undertrykte og befrir dem fra lidelse og død. Enhver oppfordring om tilgivelse i kirka må ha dette fundamentet som utgangspunkt. Bare da kan tilgivelsen bli en del av det frigjørende evangelium. Om han som viste oss at kjærligheten er sterkere enn døden, om han som tilgir oss og reiser oss opp som hele, frigjorte mennesker. 

Del