Lys i mørket

Kristi åpenbaringsdag/ Hellige tre kongers dag: PrekentekstJoh 12,42-47

Bokmål

42 Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, så de ikke skulle bli utstøtt av synagogen.43 De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud.
   44 Men Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg.45 Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg.46 Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket.47 Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.

Nynorsk

42 Likevel var det mange som tok til å tru på han, til og med av rådsherrane. Men på grunn av farisearane ville dei ikkje vedkjenna seg dette, så dei ikkje skulle bli utstøytte av synagogen.43 For dei elska æra frå menneska høgare enn æra frå Gud.
   44 Men Jesus ropa ut: «Den som trur på meg, trur ikkje på meg, men på han som har sendt meg.45 Og den som ser meg, ser han som har sendt meg.46 Som lys er eg komen til verda, så ingen som trur på meg, skal bli verande i mørkret.47 Den som høyrer orda mine og ikkje tek vare på dei, dømmer ikkje eg. For eg er ikkje komen for å dømma verda, men for å frelsa verda.

Nordsamisk

42 Dattege olusat ráđđehearráin ge osko sutnje. Muhto farisealaččaid geažil sii eai dovddastan dan, amaset čuldojuvvot eret synagogas,43 dasgo sii ráhkistedje olbmuid gudni eambbo go Ipmila gudni.
   44 Muhto Jesus čuorvvui: «Dat guhte osku munnje, ii oskko munnje, muhto sutnje guhte lea vuolggahan mu.45 Ja dat guhte oaidná mu, oaidná su guhte lea vuolggahan mu.46 Mun lean čuovggas mii lea boahtán máilbmái, amas dat guhte osku munnje, báhcit seavdnjadassii.47 Dat guhte gullá mu sániid ii ge vurke daid, su mun in dubme. Dasgo mun in leat boahtán dubmet máilmmi, muhto beastit máilmmi.

1. lesetekstJes 51,4-8

Bokmål

4 Lytt til meg, mitt folk,
          mitt folkeslag, vend øret til meg!
          For lov går ut fra meg,
          brått gjør jeg min rett til lys for folkene.
          
   5 Min rettferd er nær,
          min frelse bryter fram,
          mine armer dømmer folkene.
          Fjerne kyster håper på meg,
          de venter på min arm.
          
   6 Løft øynene mot himmelen
          og se på jorden her nede!
          Himmelen løser seg opp som røyk,
          jorden skal slites ut som et klesplagg,
          og de som bor der, skal dø som lus.
          Men min frelse skal vare til evig tid,
          min rettferd skal aldri knuses.
          
   7 Hør på meg,
          dere som kjenner rettferd,
          du folk som har min lov i hjertet!
          Vær ikke redd når mennesker spotter,
          mist ikke motet når de håner!
          
   8 For møll skal ete dem som klær,
          mott skal ete dem som ull.
          Men min rettferd skal vare til evig tid,
          min frelse fra slekt til slekt.
          
   

Nynorsk

4 Lytt til meg, mitt folk,
          mitt folkeslag, vend øyret til meg!
          For lov går ut frå meg,
          brått gjer eg min rett til lys for folka.
          
   5 Mi rettferd er nær,
          mi frelse bryt fram,
          mine armar dømmer folka.
          Fjerne kystar vonar på meg,
          dei ventar på min arm.
          
   6 Lyft auga mot himmelen
          og sjå på jorda her nede!
          Himmelen løyser seg opp som røyk,
          jorda skal slitast ut som eit klesplagg,
          og dei som bur der, skal døy som lus.
          Men mi frelse skal vara til evig tid,
          mi rettferd skal aldri knusast.
          
   7 Høyr på meg,
          de som kjenner rettferd,
          du folk som har mi lov i hjartet!
          Ver ikkje redd når menneske spottar,
          mist ikkje motet når dei håner!
          
   8 For møll skal eta dei som klede,
          mott skal eta dei som ull.
          Men mi rettferd skal vara til evig tid,
          mi frelse frå slekt til slekt.
          
   

Nordsamisk

4 Guldal mu, mu álbmot,
          gullet dárkilit, olbmuid čearddat!
          Mus vuolgá láhka,
          mu vuoigatvuohta
          šaddá álbmogiid čuovgan.
          
   5 Mu vanhurskkisvuohta lahkana,
          mu bestojupmi bohciida,
          fámolaš gieđain
          mun dubmen álbmogiid.
          Gáiddus eatnamat vurdet mu,
          dat bidjet doaivvuset mu fápmui.
          
   6 Bajidehket geahčastaga almmi guvlui,
          geahčadehket eatnama vuollin!
          Albmi bossojuvvo eret dego suovva,
          eanan oapmu dego bivttas,
          dan ássit jápmet dego čurohat.
          Muhto mu bestojupmi
          bistá agálaš áigái,
          mu vanhurskkisvuohta
          ii dušša goassege.
          
   7 Gullet mu,
          dii geat dovdabehtet
          vanhurskkisvuođa,
          dii geain lea váimmus mu láhka:
          - Allet bala olbmuid hiddjádusain,
          allet suorgan sin bilkosániin!
          
   8 Sidjiide geavvá dego biktasii
          maid giksa borrá,
          nugo ullodiŋgii maid muohcu loaktá.
          Muhto mu vanhurskkisvuohta
          bistá agálaš áigái,
          mu bestojupmi buolvvas bulvii.
          
   

2. lesetekst2 Kor 4,1-6

Bokmål

1 Derfor mister vi ikke motet. For Gud har i sin barmhjertighet gitt oss denne tjenesten.2 Vi tar avstand fra alt som er skammelig og ikke tåler lyset, vi bruker ikke knep og forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt stiller vi oss selv fram så alle mennesker kan dømme oss etter sin egen samvittighet.3 Er vårt evangelium skjult, så er det skjult for dem som går fortapt.4 For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde.5 Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere – for Jesu skyld.6 For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.
   

Nynorsk

1 Når vi ved Guds miskunn har fått denne tenesta, mistar vi ikkje motet.2 Nei, vi har sagt frå oss alt hemmeleg og skammeleg; vi går ikkje fram med knep og forfalskar ikkje Guds ord. Men vi legg sanninga ope fram, og for Guds andlet stiller vi oss sjølve fram så alle menneske kan dømma oss etter sitt samvit.3 Er vårt evangelium løynt, så er det løynt for dei som går fortapt.4 For guden i denne verda har blinda forstanden til dei vantruande, så dei ikkje ser lyset som strålar frå evangeliet om Kristi herlegdom, han som er Guds bilete.5 Vi forkynner ikkje oss sjølve, vi forkynner Jesus Kristus som Herre og oss som dykkar tenarar, for Jesu skuld.6 For Gud, som sa: «Lys skal stråla fram frå mørkret», han har late det skina i våre hjarte, så kunnskapen om Guds herlegdom i Jesu Kristi andlet skal lysa fram.
   

Nordsamisk

1 Dan dihtii go Ipmil árpmustis lea bidjan min dán bálvalussii, de mii eat hearddohuva.2 Mii hilgut buot suollemas ja heahpatlaš daguid. Eat geavat gávvilvuođa eat ge nuppástuhte Ipmila sáni ge. Mii baicca almmuhit rahpasit duohtavuođa, ja dat lea min duođaštus juohkehažžii, guhte guorahallá oamedovddus Ipmila muođuid ovddas.3 Jos min evangelium oppa leažžá ge čihkosis, de dat lea čihkosis sidjiide geat mannet gáđohussii.4 Dasgo dálá máilmmi ipmil lea čalmmehuhttán eahpeoskkolaččaid miela amaset oaidnit čuovgasa mii báitá Kristusa hearvásvuođa evangeliumis, Kristusa, guhte lea Ipmila govva.5 Eat mii sárdnit iežamet, muhto Jesus Kristusa Hearrán ja min gis din bálvaleaddjin Jesusa dihtii.6 Dasgo Ipmil guhte celkkii: «Báitos čuovga seavdnjadasas», son lea maiddái diktán čuovgasa báitit min váimmuide, vai diehtu Ipmila hearvásvuođa birra báittášii Jesus Kristusa muođuin.
   

Vår vandring er ikke forgjeves, og våre liv er dyrebare.

Det er vandringer i livet hvor både kart og kompass stemmer, hvor mål og mening er tydelige. Man finner frem, og veien er ikke tyngre enn forventet.

De tre vise menn la ut på en vandring. Stjerna lyste for dem, og det fortelles verken om omveier, overfall eller bomturer. De hadde gaver å gi, og de kom frem. De nådde målet, og meningen med vandringen var åpenbar.

I Nettkirken lytter vi daglig til mennesker hvor livet oppleves mer som en vandring i mørket, hvor stjerna mangler og man ikke har noen gaver å gi. Det kan oppleves som en vandring uten mening og mål.

Lengselen etter lyset fra stjerna og ønsket om å ha gaver å gi er stor.

Å komme med råd, dele ut kompass og peke på snarveier er fristende. Fjellvettregler, plaster og lommelykt kan gjøre veien lettere, men sjelden gir det trøst til den som vandrer i mørket og ikke finner frem.

De tre vise menn nådde frem, og de fant barnet i krybben.
Det skjedde det som var blitt profetert: ”Alle konger skal kaste seg ned for ham, alle folkeslag skal tjene ham.” Salme 72: 10

Barnet som de fant var Han som kan trøste. Han som gir trøst til alle som kjenner mørket tynge og som kjenner seg svake og fattige, uten å ha noen gaver å gi.
Han kom ikke for å dømme, men for å frelse. Han kom til de som lever i mørket, for ”deres liv er dyrebart i hans øyne. Salme 72: 14

Dette er vår trøst.

Vår vandring er ikke forgjeves, og våre liv er dyrebare uansett.

Del