5. søndag i påsketiden

5. søndag i påsketiden: PrekentekstJoh 15,1-8

Bokmål

1 Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden.2 Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer.3 Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere.4 Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.5 Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.6 Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner.7 Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det.8 For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.
   

Nynorsk

1 Eg er det sanne vintreet, og Far min er vinbonden.2 Kvar grein på meg som ikkje ber frukt, tek han bort, og kvar grein som ber frukt, reinsar han så ho skal bera meir frukt.3 De er alt reine på grunn av det ordet eg har tala til dykk.4 Ver i meg, så er eg i dykk. Som greina ikkje kan bera frukt av seg sjølv, men berre når ho er på vintreet, slik kan heller ikkje de bera frukt viss de ikkje er i meg.5 Eg er vintreet, de er greinene. Om de blir i meg og eg i dykk, då ber de mykje frukt, men skilde frå meg kan de ingen ting gjera.6 Den som ikkje blir verande i meg, blir kasta ut som ei grein og visnar. Greinene blir samla saman og kasta på elden, og dei brenn.7 Blir de verande i meg, og blir orda mine verande i dykk, så be om kva de vil, og de skal få det.8 For ved dette lyser herlegdomsglans om Far min, at de ber mykje frukt og blir mine læresveinar.
   

Nordsamisk

1 Mun lean duohta viidnemuorra, ja mu Áhčči lea viidnegárdedoalli.2 Son čuohppá mus eret juohke oavssi mii ii šaddat šaddosiid, ja juohke oavssi mii šaddada šaddosiid, son buhtista, vai dat šaddadivččii eanet šaddosiid.3 Dii lehpet juo buhttásat dan sáni dihte maid mun lean sárdnon didjiide.4 Bissot mu siste, de mun bisun din siste. Nugo oaksige ii sáhte šaddadit šattuid muđui go dat bissu viidnemuoras, nu ehpet diige sáhte šaddadit šattuid muđui go bissubehtet mu siste.
   5 Mun lean viidnemuorra, dii lehpet oavssit. Dat gii bissu mu siste ja gean siste mun bisun, šaddada ollu šattuid. Almma mu haga dii ehpet máhte dahkat maidege.6 Gii ii biso mu siste, dat lea dego luovvanan oaksi: Dat bálkestuvvo eret ja goiká. Goikeoavssit čohkkejuvvojit ja bálkestuvvojit dollii, ja dat bullet.7 Jos dii bissubehtet mu siste ja mu sánit bissot din siste, de átnot maid ihkinassii dáhttubehtet, ja dii oažžubehtet dan.8 Mu Áhči hearvásvuohta boahtá albmosii das ahte dii šaddadehpet ollu šaddosiid ja šaddabehtet mu máhttájeaddjin.
   

1. lesetekstHos 14,5-9

Bokmål

5 Jeg vil helbrede deres frafall,
          og jeg vil elske dem av hjertet,
          for min vrede har vendt seg fra dem.
          
   6 Jeg vil være som dugg for Israel.
          Han skal blomstre som en lilje
          og slå røtter som trærne på Libanon
          
   7 og bre sine greiner utover.
          Han skal være fager som oliventreet
          og dufte som skogen på Libanon.
          
   8 Igjen skal de bo i hans skygge,
          de skal dyrke korn
          og blomstre som vinstokken.
          Hans navn skal bli som vinen fra Libanon.
          
   9 Hva har vel Efraim med gudebilder å gjøre?
          Det er jeg som svarer ham og ser til ham.
          Jeg er som en grønn sypress,
          fra meg skal din frukt komme.
          
   

Nynorsk

5 Eg vil lækja deira fråfall,
          og eg vil elska dei av hjartet,
          for min vreide har vendt seg frå dei.
          
   6 Eg vil vera som dogg for Israel.
          Han skal bløma som ei lilje
          og røta seg som trea på Libanon
          
   7 og breia greinene sine utover.
          Han skal vera fager som oliventreet
          og anga som skogen på Libanon.
          
   8 Igjen skal dei bu i hans skugge,
          dei skal dyrka korn
          og bløma som vinstokken.
          Hans namn skal bli som vinen frå Libanon.
          
   9 Kva har vel Efraim med gudebilete å gjera?
          Det er eg som svarar han og ser til han.
          Eg er som ein grøn sypress,
          frå meg skal frukta di koma.
          
   

Nordsamisk

5 Mun buoridan sin
          sin oskkáldasmeahttunvuođas.
          Mun ráhkistan sin oppa váimmus,
          mu moarri lea jorgalan sis eret.
          
   6 Mun lean Israelii dego suoldni,
          ja dat lieđđu dego liljá,
          ruohtastuvvá nugo Libanona sederat.
          
   7 Dan suorggit leabbanit,
          dat šaddá čáppisin dego oliivamuorra,
          das lea njálgga hádja
          nugo Libanona vuovddis.
          
   8 Dan suoivanis olbmot besset fas ássat
          ja šaddadit gortni,
          sii liđđot dego viidnemuorra
          man viidni lea máinnolmas
          nugo Libanona viidni.
          
   9 Efraim, mii dahkamušaid dus lea šat
          eahpeipmiliiguin?
          Mun geahčan du beallái ja gozihan du.
          Mun lean dego rudnes sypressa,
          mus bohtet du šaddosat.
          
   

2. lesetekstRom 11,13-20

Bokmål

13 Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt,14 i håp om å kunne egge mitt eget folk til misunnelse og frelse noen av dem.15 Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke da føre til at de blir godtatt? Jo, liv av død!16 Er det første brødet hellig, er hele deigen hellig. Er roten hellig, er greinene det også.17 Noen av greinene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra roten sammen med dem.18 Men innbill deg ikke at du er bedre enn greinene! Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg.19 Kanskje du vil si: «Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.»20 Ja vel, men det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke overmodig, men frykt Gud!

Nynorsk

13 No talar eg til dykk som er av heidningætt. Så sant eg er apostel for heidningane, set eg tenesta mi høgt,14 i håp om at eg kan eggja til misunning dei som er mitt eige kjøt og blod, og frelsa nokre av dei.15 Har det vorte til forsoning for verda at dei vart vraka, kva vil det ikkje då føra til at dei blir godtekne? Jau, liv av død!16 Er det første brødet heilagt, er heile deigen heilag. Er rota heilag, er greinene det òg.17 Nokre av greinene er no avbrotne, og du som var ein vill oljekvist, er poda inn mellom greinene og har fått sevje frå rota saman med dei.18 Men tenk ikkje om deg sjølv at du er betre enn greinene! Gjer du det, så hugs at det er ikkje du som ber rota, men rota som ber deg.19 No vil du kanskje seia: «Greinene vart avbrotne så eg kunne podast inn.»20 Ja vel, men det var vantrua som gjorde at dei vart avbrotne, og det er trua som gjer at du blir ståande. Ver ikkje hovmodig, men ottast Gud!

Nordsamisk

13 Muhto didjiide báhkiniidda mun cealkkán: Mun rámidan iežan bálvalusa báhkiniid apostalin,14 danin go ná mun sáhtán boktit iežan álbmoga gáđašvuođa ja beastit muhtumiid sis.15 Jos sin hilgojupmi lea buktán máilbmái soabahusa, de mii dáhpáhuvvá dalle, go Ipmil dohkkeha sin? Dalle jábmit ožžot eallima!16 Jos vuosttaš láibi lea bassi, de oppa dáigi lea bassi, ja jos ruohtas lea bassi, de maiddái oavssit leat basit.17 Jos muhtun oavssit leat doddjojuvvon eret, ja don gii ledjet meahcceoliivamuora oaksi leat laktojuvvon gilvojuvvon oliivamuora ovssiid gaskii ja ožžon oasi dan ruohttasa máihllis,18 de ale rámit iežat eará ovssiid gaskkas! Muhto jos rámádalat, de muitte ahte it don guotte ruohttasa, muhto ruohtas guoddá du.19 Don veaját dadjat: “Dat oavssit doddjojuvvojedje, vai mun laktojuvvošin daid sadjái.”20 Dat lea duohta. Dat doddjojuvvojedje danne go eai oskon, muhto don bisut go oskkut. Ale čeavlástala, muhto bala!

Trærnes hemmelige liv

Visste du at trærne er sosiale vesener som blant annet deler næringen med artsfrender gjennom røttene sine, så de kan skape et miljø der de tar kjærlig ansvar for hverandre og bli gamle? Dette skriver skogforvalteren Peter Wohlleben om i boka «Trærnes hemmelige liv». Sammen står de sterkere. Ett tre gjør ingen skog. Alene kan ikke et tre skape noe jevnt klima og det er vergeløst utsatt for vær og vind, men flere trær sammen gjør at de kan skape et miljø der de kan stå beskyttet og bli gamle.

Når Jesus snakker til disiplene sine rett før han skal dø, bruker han flere bilder for å forklare disiplene hvem han er og hva som skal skje med både han og fellesskapet. I søndagens tekst sier han «Jeg er vintreet, dere er greinene», og utbroderer hvordan et vintre må beskjæres og ordnes med for at det skal bære frukt. Et annet sted i evangeliene sammenlikner Jesus gudsriket med et bittelite sennepsfrø som vokser opp og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.

Begge disse bildene forteller meg at vi også får være en del av trærnes hemmelige liv. Som gren på vintreet kan vi hente næring og beskyttelse. Vi kan bygge rede i skyggen når vi trenger det og vi kan bære frukt til det beste for Gud og for hverandre. Men som greiner kan vi ikke bære frukt av oss selv, minner Jesus oss på. Vi trenger stammen, vi trenger nettverket av røtter. For ett tre gjør ingen skog.

La dette bli vår bønn denne uka:
La våre henders nakne tre
Få blomst og blader
La våre liv få bære frukt
Til legedom for andres sår

Norsk salmebok 678 Vi rekker våre hender frem. Tekst: Svein Ellingsen.

Del