Pinsedag

Pinsedag: PrekentekstJoh 20,19-23

Bokmål

19 Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»20 Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren.21 Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.»22 Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd.23 Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

Nynorsk

19 Det var om kvelden same dagen, den første dagen i veka. Læresveinane var samla og hadde stengt dørene, for dei var redde jødane. Då kom Jesus; han stod midt imellom dei og sa: «Fred vere med dykk!»20 Då han hadde sagt det, viste han dei hendene sine og sida si. Læresveinane vart glade då dei såg Herren.21 Igjen sa han til dei: «Fred vere med dykk! Som Far har sendt meg, sender eg dykk.»22 Med desse orda anda han på dei og sa: «Ta imot Den heilage ande!23 Tilgjev de nokon syndene deira, er dei tilgjevne. Held de syndene fast for nokon, er dei fasthaldne.»

Nordsamisk

19 Seammá beaivvi, vahku vuosttaš beaivvi, máhttájeaddjit ledje eahkedis čoahkis lohkkaduvvon uvssaid duohken, danin go sii balle juvddálaččain. Fáhkkestaga Jesus čuoččui sin gaskkas ja celkkii: “Ráfi didjiide!”20 Go son lei cealkán dan, de son čájehii sidjiide iežas gieđaid ja erttega. Máhttájeaddjit illosedje go oidne Hearrá.21 Ohpit Jesus celkkii sidjiide: “Ráfi didjiide! Nugo Áhčči lea vuolggahan mu, nu munge vuolggahan din.”22 Go son lei cealkán dan, de son vuoiŋŋai sin guvlui ja celkkii: “Váldet Bassi Vuoiŋŋa.23 Gean suttuid dii addibehtet ándagassii, dasa dat leat ándagassii addojuvvon. Geas dii biehttalehpet ándagassii addojumi, dat ii oaččo suttuidis ándagassii.”
   

1. lesetekst1 Mos 2,4-9

Bokmål

4 Dette er historien om himmelen og jorden da de var skapt, på den tid Herren Gud hadde laget jorden og himmelen.5 Det fantes ikke en busk på jorden, og ennå hadde ingen plante spirt fram på marken. For Herren Gud hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ingen mennesker til å dyrke den.6 Men en kilde kom opp av jorden og vannet hele jordens overflate.7 Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.
   8 Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet.9 Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt.
   

Nynorsk

4 Dette er forteljinga om himmelen og jorda då dei var skapte, på den tid Herren Gud hadde laga jorda og himmelen.5 Det fanst ikkje ein busk på jorda, og endå hadde inga plante spirt fram på marka. For Herren Gud hadde ikkje late det regna på jorda, og det fanst ingen menneske til å dyrka henne.6 Men ei kjelde kom opp av jorda og vatna heile jordoverflata.7 Då forma Herren Gud mennesket av støv frå jorda og bles livspust i nasen på det, og mennesket vart ein levande skapning.
   8 Herren Gud planta i gammal tid ein hage i Eden. Der sette han mennesket han hadde forma.9 Og Herren Gud lét alle slag tre veksa opp av jorda, forlokkande å sjå på og gode å eta av, og midt i hagen livsens tre og treet til kunnskap om godt og vondt.
   

Nordsamisk

4 Dát lea muitalus das mo albmi ja eanan sivdniduvvui. Dalle go Hearrá Ipmil dagai almmi ja eatnama,5 de ii lean eatnama alde vel mihkkege miestagiid, iige mihkkege rásiid lean šaddan, dasgo Hearrá Ipmil ii lean diktán arvit eatnamii, iige olmmoš lean vel bargamin eatnama.6 Muhto čáhci vuožui eatnamis ja láktadii eananbajildasa.7 Dalle Hearrá Ipmil hábmii olbmo eatnama muolddas ja bosádii su njunnái eallinvuoiŋŋanasa, ja olmmoš šattai ealli siellun.8 Hearrá Ipmil gilvvii gilvvagárddi nuorttas, Edenii, ja dohko son bijai olbmo gean lei hábmen.9 Hearrá Ipmil šaddadii eatnamis buotlágán muoraid mat ledje čábbát oaidnit ja maid šaddosat ledje buorit borrat, ja gasku gilvvagárddi son šaddadii eallima muora ja dieđu muora buori ja bahá hárrái.
   

2. lesetekstApg 2,1-11

Bokmål

1 Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.2 Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
   5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt.7 Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia,10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma,11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»

Nynorsk

1 Då pinsedagen kom, var alle samla på éin stad.2 Brått lét det frå himmelen som når ein sterk vind blæs, og lyden fylte heile huset dei sat i.3 Tunger, liksom av eld, synte seg for dei, skilde seg og sette seg på kvar og ein av dei.4 Då vart dei alle fylte av Den heilage ande og tok til å tala på andre språk etter som Anden gav dei å forkynna.
   5 I Jerusalem budde det fromme jødar frå alle folkeslag under himmelen.6 Då dei høyrde denne lyden, samla det seg ei stor folkemengd, og det vart stor forvirring, for kvar og ein høyrde at det vart tala på hans eige morsmål.7 Reint frå seg av undring spurde dei: «Men er dei ikkje galilearar, alle desse som talar?8 Korleis går det så til at vi alle høyrer dei tala på vårt eige morsmål?9 Vi er partarar og medarar og elamittar, folk som bur i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia,10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i områda ved Kyréne i Libya, vi er innflyttarar frå Roma,11 jødar og proselyttar, kretarar og arabarar – og vi høyrer dei tala om Guds storverk på våre eigne tungemål!»

Nordsamisk

1 Go hellodatbeaivi bođii, de sii ledje buohkat čoahkis.2 Fáhkkestaga gullui almmis šuvva dego livččii boahtán garra bieggaspálli, ja dat devddii oppa dan viesu gos sii ledje čohkkámin.3 Sii oidne dego dollanjuokčamiid mat juohkásedje ja luoitádedje iešguđege ala.4 Bassi Vuoigŋa devddii sin buohkaid, ja sii sárdnugohte sierra gielaiguin dan maid Vuoigŋa attii sidjiide sárdnut.
   5 Jerusalemis ásse ipmilbalolaš juvddálaččat geat ledje boahtán dohko buot álbmogiin mat leat almmi vuolde.6 Go dát jietna gullui, de dasa čohkiidii ollu olmmoš, ja buohkat šadde ipmašii, dasgo iešguhtege gulai sin sárdnumin iežas gillii.7 Sii jerre ovddošemiin: “Almma dát geat sárdnot, leat galilealaččat?8 Mo mii dalle gullat sin sárdnumin dan eatnama giela gosa iešguhtege mis lea riegádan?9 Mii partialaččat ja medialaččat ja elamlaččat, mii geat leat boahtán deike Mesopotamias, Judeas ja Kappadokias, Pontosis ja Asias,10 Frygias ja Pamfylias, Egyptas ja Libya guovlluin Kyrene lahka, mii geat leat boahtán deike Romas,11 sihke juvddálaččat ja dakkárat geat leat jorgalan juvddálaš oskui, mii leat kretalaččat ja arábialaččat – ja mii buohkat gullat sin muitaleamen Ipmila stuorra daguid iežamet gillii.”

Jesus viser seg for disiplene

For tiden er det mange som drømmer om at noen skal komme å si at faren er over. Kurven skal aldri mer peke oppover, vi kan reise på ferie i sommer, du kan igjen få leve et vilt og poetisk liv, den nye normaliteten er bedre enn den gamle.

En kveld i krisens tid, kom Jesus til disiplene og forvandlet fare til fred. Han viste dem hender og side. Hans livshistorie var skrevet på kroppen. En kropp utsatt for svik, vold, og brutalitet. En kropp som egentlig var tilintetgjort og utslettet, som hadde trukket pusten for siste gang. Der han står og viser seg frem er han en gjennomboret fortelling om hvordan kjærligheten vant over døden. Kropp, pust og ånd gir liv og fellesskap. Han sier: Fred være med dere.

Disiplene hadde vært redde og stengt døren. De hadde låst seg inne i sin egen angst.

For tiden er det mange som er redde. De holder seg inne, men er utenfor. Disiplene, som selv var jøder, var redde for jødene. Hva er vi redde for? Folk som hoster. Å bli smittet. Hverandre. Naboen har flyttet over til den andre siden av Sosial Distanse. Den innelåste nesten roper kanskje om hjelp, men ingen hører. Fordi vi er redde.

Jesus kom og sto midt iblant dem, ikke i et hjørne eller bak en stolpe, ikke i døren, ikke på vei inn eller ut. Han bare sto der, helt til stede, i nuet, i øyeblikket. Ikke redd, i hvert fall ikke da. Døren var ikke stengt for han.

Han som selv hadde stått i stormen, hadde det gått verst ut over. Han hadde ofret alt og lidd for andre. Som helsepersonell og omsorgspersoner denne vinteren og våren. De som har blitt hostet på eller spyttet på. De som har tørket opp og hjulpet andre å puste.

Jesus pustet på disiplene. Med samme kraft som den Guds pust som engang blåste liv inn i menneskene i Edens hage. Han kom med fred. Fred og hellig ånd. Han kom med tilgivelsens gave. Han står midt iblant oss, og blir der.

Guds ånd kommer seg inn i våre låste rom. Det er et pinseunder. Jesus har selv kjent døden på kroppen. Vår redsel blir møtt med ord om fred og ånd. Selv om faren ikke er over.

Del